Det å være fotograf i NRK har vært å tilbringe livet som potet. For den kan som kjent brukes til alt, skriver Dagsrevy-fotograf Bengt Kristiansen i sitt reisebrev fra Kuwait.
Krigens utfall er gitt. Igjen har USA gått inn i en krig de kommer til å vinne. Igjen har USA lagt steiner på ringmuren som isolerer dem fra resten av verden.
Det dummeste jeg har gjort på denne turen, er å hjelpe Kruse inn på nettet fra PC`n han har på rommet. Jeg trodde han skulle drive med research og oppdatering, men nei da. Han har i stedet tillatt seg å gå inn på nettsida mi og lest alle reisebreva.
Det er helt feilslått å legge igjen tips på hotellrommet når du sjekker ut. Hvorfor i all verden gjøre det da? Det er jo ikke etter at du er dratt du trenger god pleie og nyvaska potte!?
Som et forvokst rør av stål og glass tok flyplassen imot oss. Kuwait Airlines hadde alkoholfritt fraktet oss ned Den arabiske bukt, som vannet under oss het iflg kartet. Så rullet airbus`en inn mot ankomstplass F19. Vi var i Dubai.
Akkurat over grensa ligger Safwan, litt utafor syne fra veien. Jeg vet ikke hvordan denne irakiske landsbyen ser ut, men jeg vet hvordan innbyggerne har det. ”Klær skaper folk” var et populært gammelt slagord, før det gikk opp for konfeksjonsindustrien at mennesket inni hadde også en verdi.
I ”gamle dager” gikk det en amerikansk såpeserie som, ærlig nok, het ”Soap”. Det gjorde ingenting om du ikke så en episode eller tre. Handlingen var likevel så fjernt fra det vi forbandt med egen virkelighet, at ethvert forsøk på rasjonell forklaring ble dumt.
-Ja, det er Kruse?" Reporteren er så formell når`n tar telefonen. Er på etternavn med seg sjøl, på en måte, liksom. Men så var det Elisabeth som ringte, hun fra Aftenposten. Som kollegaer prøver vi å hjelpe hverandre, for vi er jo like små i den store mediaverdenen uansett fra hvilken norsk kanal eller blekke vi kommer fra.