Overraskelsen i Safwan

Av Dagsrevy-fotograf Bengt Kristiansen

De fillene som innbyggerne i Safwan gikk i, hadde kanskje skapt folk en gang, men det må ha vært lenge siden. Så var de da åpenbart fratatt det meste av muligheten til et liv over fattigdomsgrensa.

Vi var helt sikkert 150 journalister som overtok området rundt det halvt nedramla stålskjelettet. Det hadde kanskje vært et lagerskur en gang. Trailerne fra Kuwaits Røde Halvmåne var selvsagt mest populært, journalistene minst.

Det hadde regnet kraftig, så området var til tider gjørmete. Det hindret ikke lokalbefolkningen, og da mener jeg selvfølgelig mennene, i å fremføre en velkomstsang som de gjennomførte hoppende med knyttet neve i luften. Det hørtes et ord som minna om Saddam, men det var sikkert ”død over osv” slutta jeg rask, mens jeg pliktskyldigst tok et par bilder av folkloren.

Og så var det barna. Fillete, uten sko, brune tenner, barn jeg dessverre har sett så mange av i alt for mange flyktningeleire. Dette var imidlertid ikke en flyktningeleir, dette var en del av Saddam Husseins Irak.
Kassene med vann, mat og hva det måtte være, ble lempet ut til alle som var istand til å fange dem. Kvinnene hadde ingen sjanse i denne horden av mannlige albuer som kjempet om neste dagers føde. Noen av barna satte seg på bakken under bakluka på trailerne ifall en kasse skulle gå i stykker og ramle ned.

Det er ikke så lett å ta bilder. Mange har tullet hodekledet rundt ansiktet, bare øynene vises. Det blir bare masse sjal. Andre setter hånda foran objektivet på kameraet og skriker ”no, no!”

På vegen hjem ringer vi fixer`n vår: ”Vi må ha litt hjelp til oversettelsen, kan du komme?”

Det var slett ingen takkesang til frihetskjemperne Bush og Blair velkomstkomiteen i Safwan framførte. Oversettelsen viste at Saddam var den store helten, og Bush og Blair noe bortimot det motsatte, fritt gjenfortalt. I et intervju vi fikk lurt oss til med et snakkende hodeplagg kom det også fram at om de skulle bytte president, skulle de gjøre det sjøl!

Jeg har ikke noen enkel konklusjon på dette. Forklaringen kan være:

Innbyggerne i Sør-Irak tilhører ikke de Saddam elsker mest. At kjærlighetsforholdet skulle være så sterkt og ensidig, virker rart. Despoten i Bagdad tok en grusom hevn etter at befolkningen tillot seg et opprør etter forrige Golfkrig. Nok et moment må derfor på bordet; angiveriet er så utbredt, at alle frykter en plutselig og uforklarlig forsvinning. Da er det best å bruke nebbet slik at blodprosenten forblir stabil.

Innbyggerne synes faktisk ikke det er noe moro å bli invadert, uansett hvem som måtte komme uten å banke på. Nasjonalfølelsen er kanskje sterkere enn hatet mot Saddam, og felles ytre fiende fjerner den interne kjeklingen. Det vet enhver Hitler.

Jeg er forvirra etter opplevelsen. Det sitter sikkert en prof i statsvitenskap eller i psykologi og har ei rasjonell forklaring på dette fenomenet, men det hjelper ikke meg. Jeg skjønner godt reaksjonen på det befolkninga må oppleve som en voldtekt, men jeg unngår ikke spørsmålet; hvordan ville jeg sjøl ha reagert om jeg hadde blitt utsatt for både Saddam og Bush?

Man kan bli schizofren av mindre.