Posten skal fram

Av Dagsrevyfotograf Bengt Kristiansen

Hun tipsa oss om en tur som ammrikanera skulle arrangere, og vi burde ringe med en gang for å melde oss på, om vi var interessert, da.

Når du går sånn og tråkker som "sjefen" og jeg gjør nå, griper vi tak i alle strå, om de så er gjort av halm. Vi fikk trøkka oss med på lista, men syntes det var rart at ikke alle påmeldte stilte på startstreken.

Sandtur

Det eneste vi visste om opplegget, var at turen skulle gå nordvestover, noe som bare måtte bety at det var sandtur på gang, at det var maks ti biler, og at det var noe om postfordeling. Kruse var noe betenkt over tema, men da minna jeg han på at turen til hospitalet hadde medført både urban fighting, helikoptre, og feltsykehus.

Ved ordet "helikoptre" lysna han til, for det er et sånt triggerord som får det til å dra seg litt i munnvikene til Jan Espen. (Ja, for om ikke han er på fornavn med seg selv, er jeg det. Av og til).

Uro i nakkegropa

Vi starta fra Hilton, 30 km sør for Kuwait City, og kjørte i kolonne en halvtimes tid. Etter å ha vært gjennom en politisjekk pluss et militært sjekkpunkt, stoppa vi. Da var vi ennå ikke passert hovedstaden, så jeg følte antydning til litt uro i nakkegropa.

Tok jo for gitt at nordvestover var å ta av fra vegen og kave oss ut i ørkenen med 4hjulsdraiver`n, halvveis i retning av Irak. (Er jo ikke helikoptre andre steder!) Fikk beskjed om å vente på eskorte, og det var forbudt å ta bilder.

Holdt på å dåne

Jøss, dette kom sikkert til å ta av likevel! Femten minutter seinere føres vi inn bak piggtrådsperringa, forbi en haug med soldater, skytere og gassmasker. Samling foran en sånn sikksakk-sperring av svære containere, hvor sjefen (ikke Kruse denne gangen) orienterer om viktigheten av at soldatene får posten sin der de er nå!

Trodde jeg skulle dåne. Omgitt av svære, brunmalte lagerlokaler det var strengt forbudt å ta bilder av, sto han der, i uniform, våpen og med ei stjerne på hjelmen, i 20 min. og la ut om hvordan postombæringa foregikk.

Aller helligste

Vi var 22 mediafolk og ni nedlessa soldater. Så skred han foran oss gjennom sikksakk-containerne, og avslørte det aller helligste, det som alle de tungt bevæpna soldatene passa på, nemlig Hallen!

Midt i hallen gikk det et rullebånd. I ene enden, litt på utsida, ble det lagt på kasser hentet ut fra trailere, og gjennom hele rommet sto det soldater og fordelte kassene etter hvor ute i sanda de skulle sende brevene fra kjærestene, mammaene, døtrene og inkassobyråene.

Det er flott å få brev. Og når du ligger ute i krigen og stridsrasjonen er lyspunktet, da er det godt å vite at noen tenker på deg. Men altså, midt i det heftigste bomberegnet over Bagdad, mens kampene går for fullt rundt Basra, finner den militære pressetjenesten ut at de skal vise oss hvordan USArmy sorterer post!?

Franks snakker - i Qatar

Men så ringte Elisabeth plutselig igjen og sa at Tommy Franks, selveste sjefssjefen, skulle holde en pressekonferanse kl.17.30, og det ga oss en fin anledning til å skygge banen. Vi måtte loses ut porten av bevæpna uniformerte, var vel redd vi skulle stjele en postsekk. Vi glemte å spørre Elisabeth om hvor pressa skulle møte, så da vi kom tilbake til Hilton, viste det seg at dette skulle skje i Qatar.

Syntes Kruse tok det pent, jeg. Dagen var jo spolert, allikevel.