10. Er makten én - eller flere?

– Nyhistorismen vil, i motsetning til for eksempel litteratursosiologien på 1970-tallet, ikke vedkjenne seg noe klart ideologisk ståsted, sier Jørgen Sejersted.

- Men man kan likevel finne enkelte ideologiske tendenser i venstre-orientert retning i form av maktkritikk – riktignok av det uforpliktende slaget.

Western-klisjeer som inderlighet

Et eksempel er Greenblatts analyse av Ronald Reagan i den berømte artikkelen ”Towards a Poetics of Culture” (1987). Her skriver Greenblatt blant annet om hvordan Reagan bruker western-klisjeer fra filmene sine når han skal være på sitt mest inderlige.

Reagan-eksempelet tydeliggjør for Greenblatt diskursen som et sted der liv og tekst, kunst og liv møtes: på det mest inderlige er man likevel mest fanget inn av kulturelle koder.

Slik sett bruker Greenblatt eksempelet for å underbygge et teoretisk poeng. Men analysen innebærer også en underliggende politisk kritikk av Reagan, selv om fenomenet i og for seg er allment.

Makt - motstridende krefter

Nyhistoristene gjennomfører en vedvarende maktanalyse, som kan leses som en form for maktkritikk. De ser imidlertid ikke makten som et monolittisk, enhetlig fenomen, men er opptatt av hvordan grensesettingen, påpekningen av maktens område, også nødvendigvis må peke på det som ligger utenfor makten.

Makten er derfor aldri monolittisk, aldri enhetlig og altomfattende, men sammensatt og et resultat av mange motstridende krefter. Makten bærer i seg sin egen undergraving.

Inspirert av Foucault

Greenblatts tankegang er inspirert av Michel Foucaults teorier. For begge er det slik at det strømmer kraft ut av alle ting, det er en dynamikk der forskjellige krefter kjemper mot hverandre.

Når det da vokser fram noe som er overordnet, hegemonisk, vil det også bære fram sine egne motkrefter, slik at maktforholdene vil kunne forandre seg over tid.

Kritikk av Greenblatt

Marxistene er kritiske til dette perspektivet. Scott Wilson, en representant for ”cultural materialism”, har i boka "Cultural Materialism. Theory and Practice" (1995) levert en kritikk av Greenblatt.

Han mener at Greenblatt ved å si at makten inneholder sin egen undergraving, utelukker den egentlige opposisjonen, den form for subversivitet som ikke er en del av makten.

Etter hans syn innebærer Greenblatts maktbegrep allikevel en form for monolittisk makt, fordi det er en makt som inneholder alt, også sin egen undergraving. En håpefull marxist som Wilson vil heller se en egentlig opposisjon utenfor maktens grenser.

Et freudiansk lovbegrep

Wilson hevder også at Greenblatts syn på makt er mer likt Freud enn Foucault. Han knytter Greenblatts maktkritikk til Freuds framstilling av Loven: Loven er ambivalent, fordi Loven, når den forbyr en handling, ikke kan unngå å peke på det den setter utenfor.

På den måten blir det forbudte framhevet, som en tenkelig om enn ikke ønskelig adferd. Derfor er Loven – ikke bare den juridiske loven, men alle mulige normer – ambivalent. Wilson mener at det er dette lov-begrepet som dukker opp i Greenblatts forestilling om den selvundergravende makten.