2. Brudd med enhet og essens

– Det nye i forhold til klassisk historisme er i første rekke bruddet med enhetstenkning og essensialisme. For den klassiske historist er det enhetlige et ideal – man leter etter det genuine, enhetlige individet i og bak tekstene, sier Jørgen Sejersted.

"Mennesket bak"

– Individet i form av en forfatter?

– Ja, det er som regel forfatteren det er snakk om i litteraturforskningen, men allerede Francis Bull skiller mellom det rent private og det som er interessant for en litteraturforsker: forfatterpersonligheten.

Men som Bull sier: Han er opptatt av Mennesket. Et slikt utsagn er uttrykk for en klassisk humanistisk holdning: Det er ikke litteraturen i seg selv, men først og fremst mennesket bak som er det interessante.

På samme måte som historistene er opptatt av det helhetlige mennesket, legger de vekt på det enhetlige og helhetlige i en epoke, den såkalte tidsånden. Mens en nyhistorist vil legge mye mer vekt på motsetninger, paradokser og brudd, både i subjektet og i tiden.

Sjel eller sosiale energier?

En erkehistorist som Hippolyte Taine (1828–1893) skriver om å lese menneskets ytre manifestasjoner på linje med litteraturen: Analysen av det ytre er første steg på veien tilbake til mennesket – via det ytre til det indre mennesket. Taine beskriver det indre menneskelige med enhetsmetaforer som ”sjelen”.

Stephen J. Greenblatt snakker derimot om sosiale energier som brytes mot hverandre. Det er en paradoksmetafor som vektlegger brudd og konflikt framfor enhet.

Taine og Greenblatt vil imidlertid begge inn til mennesket bak litteraturen og videre derfra inn i samtida og de større idéhistoriske tendensene. Denne veien fra de ytre uttrykkene inn til det idéhistoriske er felles for både gammel og ny historisme, sier Sejersted.

Likheter mellom ny og gammel historisme

Historismens søken etter enhet og sammenheng står helt klart i motsetning til nyhistorismens vekt på brudd og paradoks. Men Jørgen Sejersted er i tvil om det får vesentlige praktiske konsekvenser i møte med tekstene som studeres.

- Både de klassiske historistene og nyhistoristene tar for seg en tekst som de synes er typisk for tiden, trekker inn biografisk og anekdotisk stoff i den grad de synes det belyser teksten, og lar dette si noe mer generelt om allmenne problemstillinger i perioden. Likhetene er mer fremtredende enn forskjellene.

Likevel må en jo nevne at nyhistoristene er langt mer nærlesende enn de klassiske historistene; nykritikken har hatt sin påvirkning, sier Sejersted.