Om politikk og verdien av alderdom

Av Atta Ansari

De eldre får ikke dusjet ofte nok, de må finne seg i å spise kald mat. De må gå med bleier i flere døgn istedenfor å få hjelp til å gå på do når de måtte føle behov for det. Og hva gjør vi med dette? Jo, vi får dårlig samvittighet og skjeller ut politikere for å ikke bevilge nok penger, og vi tenker hele tiden at det er noe galt med systemet. Vi må utbedre systemet!

Men hvorfor er det ingen som tenker at det ikke bare er systemet det er noe galt med, men oss mennesker, ja deg og meg. Det er vi som har laget dette systemet. Det er ikke eldrepolitikken det er noe galt med, men det er det skjøre fundamentet den er bygget på som er problemet. Og den kan ikke rettes opp før vi har tatt et oppgjør med vårt syn på de eldre. Vi må først begynne å savne deres nærvær og erkjenne at de finnes for oss.

Usynlige sjeler

Eldreomsorg er blitt et system hvor gamle - mødre og fedre, tanter og onkler - er blitt definert som hjelpeløse og ubrukelige. De er fjernet fra gatebildet. De sitter ikke lenger i gyngestol i din og min stue med barn og barnebarn rundt seg. Vi kan ikke lenger høre deres stemme i hverdagen. Vi kan ikke lenger gråte på deres skulder når hverdagen har slitt oss ut med vårt jag etter penger og karriere. Vi kan ikke lenger søke råd hos våre eldre når ungdom i våre hjem blir opprørske og ustyrlige, og når vår barn har tømt sine mødre og fedre for alle krefter ved å slutte å bry seg om skolen og sin egen framtid.

Det er tanken om en velferdstat som skal hjelpe de svake som er blitt misbrukt i å bygge opp et system som vår eldrepolitikk er tuftet på. Men til tider kan det også se ut som at det er likestillingen som har skylda.

Mer sorg en omsorg

I begynnelsen bygget vi hjem for de eldre som ikke hadde noen som kunne passe på dem. De kunne være barnløse eller så fattige at de ikke klarte seg økonomisk. Altså; de som falt utenfor det sosiale nettverket skulle få hjelp. Men etter hvert som kvinnene gjorde innmarsj i arbeidslivet ble omsorg av barn, syke og eldre flyttet ut av små leiligheter og småhus til store bygninger - institusjoner.

Men hvem er det som fortsatt jobber i barnehager, på skoler og på sykehus og eldrehjem. Er det ikke et paradoks som vi snart bør gjøre noe med - at det fortsatt er kvinnene som har hovedansvaret for opplæring, omsorg og pleie i vårt likestillingssamfunn. Eneste forskjellen er kanskje at kvinner i gamle dager utførte pleie-og omsorgsoppgaver som en del av deres naturlige livsoppgaver i kraft av å være kvinne. Mens de nå utfører de samme oppgavene som en dårlig betalt jobb.

Men det er jo ikke kvinnenes skyld at eldreomsorgen ikke er bra nok. Eldreomsorg til tider gir mer sorg enn omsorg og det er mennene som har ansvaret for det. Etter at likestilling begynte å gjøre seg gjeldende var det jo helt på det rene at kvinner ikke lenger ville finne seg i å bære hele pleie og omsorgsbyrden alene. Og hvem andre enn herrene skulle da være nødt til å dele på de tradisjonelle kvinneoppgavene. Det var da herrene fant ut at nå måtte de bygge såkalte pleiehjem for de eldre.

Ny innsikt

Hva er det som skremmer herrene vekk fra å dele pleie og omsorgsoppgavene med kvinnene? For det første finnes det ingen utsikter for at såkalte kvinneyrker vil gi samme status og lønn som andre yrker. Det andre var at menn mangler innsikt og en menneskelig forståelse av å oppfylle og etterkomme de eldres behov. Bare tanken på å være nødt til å vaske etter sin mor som ikke rekker å gå på do - får nok mange menn til å fryse. Far som hører så dårlig at det må snakkes høyt til han hele tiden, eller at han ikke husker å ta sine medisiner. Å tåle eldres meninger som ikke bestandig rimer med vår tids oppfatninger. Det er slike irritasjonsmomenter, som vi menn fortsatt ikke har tålmodighet til å håndtere, som satte fart i utbygging og en profesjonalisering av eldreomsorgen.

Det verste er ikke at de eldre ikke får dusje ofte nok eller at de må finne seg i å spise kald mat og dele rom med ukjente folk. Men at vi har godtatt å gjøre dem usynlige for våre barn og barnebarn. De er blitt så usynlig at de kan dø rundt omkring oss uten at vi engang legger merke til det. Hvem kjenner ikke til historier om eldre mennesker som ikke blir oppdaget først etter at de har ligget døde i sine hjem i flere dager? Hvem kjenner ikke til historier om gamle onkler og tanter og besteforeldre som ikke får besøk på måneder og år?

Plass i forsetet

En hel reversering av utviklingen er nok helt utenkelig. Vi kan ikke flytte alle eldre ut av institusjonene og føre dem tilbake til våre hjem. Mange eldre trenger den hjelpen de får på eldrehjem. Men skal eldreomsorgen bli bedre må noen begynne å gjøre noe. Og det er ikke politikerne som sitter med nøkkelen til denne låsen. Det er voksne menn som ikke tenker som gutter på sju år som må begynne å engasjere seg. Alle trailersjåfører og direktører, sett dere inn i Mazdaen og Mercedesen, vri nøkkelen og hent en gammel mor eller far, en tante eller en onkel hjem til dere.


Av Atta Ansari
NRK P2, lørdag 9. mars 2002
Bearbeidet for nett av Mie Sundberg