Norsk-pakistansk sommel

Av Atta Ansari

Den aller første dommen i Rahila-saken falt i Lahore High Court i går. Dommen er det verst tenkelige utfallet som mange, inkludert enkemannens advokat Waseem Ayub, har fryktet helt fra begynnelsen.

Så lenge norske og pakistanske politikere ikke vil snakke sammen som to likeverdige partnere, vil norskpakistanernes rettsikkerhet i Pakistan fortsette å være skjør. Den er i dag preget av politisk press, valgkampreiser og byråkratisk sommel.

Ifølge dommeren i Lahore oppfyller verken anmeldelsen eller tiltalen krav til pakistansk påtalereglement. Ifølge pakistansk lov skal en anmelder bli avhørt av politiet med fysisk tilstedværelse og senere også møte i retten som hovedvitne. Denne regelen er ment å hindre politiet fra å kunne plante falske saker eller plage folk uten grunn. Men som andre regler her i verden har også denne en mørk bakside som kommer tydelig fram i Rahila-saken.

Inkompetent pakistansk politi

Det går an å søke om dispensasjon fra denne regelen ved at videoavhør eller avhør gjort av andre lands politi kan bli godkjent på forhånd. Men dette ble ikke blitt gjort i Rahila-saken. Verken juridisk kompetanse eller etterforskningskompetanse hos politiet i det lille distriktet Mandi Bahuldin kan ha være god nok. De har dessuten begrenset erfaring fra å jobbe med saker med utenlandske forbindelser.

Her ble Rahila Iqbal funnet død like ved byen Randeheer, sør for Islamabad. (Foto: NRK)

Politiet i Pakistan lot blant annet prøvene fra Rahilas obduksjon ligge i en skuff i en uke før de ble sendt til laboratoriet for analyse. Senere ble den angivelige sædprøven kastet av laboratoriet i Lahore, fordi politiet ikke hadde levert en bestilling på DNA-analyse. Legen som obduserte Rahila Iqbal tok ikke en gang vannprøver fra hennes kropp for å fastslå om hun virkelig døde av å drukne i kanalen.

Norsk dumdristighet

Heller ikke hos politiet i Oslo eller ambassaden i Islamabad kan den juridiske kompetansen være god nok. De overså dødsstraffdilemma når de i juni uhemmet bidro til å anmelde en norsk statsborger for drap på sin egen datter.

Det var i august tiltalen ble ferdig. Politiet tok forbehold om å fortsette etterforskningen ved å avhøre enkemannen og rektor ved skolen der Rahilas og enkemannens studerte. Det må ha ringt en bjelle hos noen i UD, justisdepartementet eller politiet at et ønske om oppklaringen av Rahilas mistenkelige død kan føre til at flere personer kan bli dømt etter sharialoven til piskeslag og dødsstraff. Politiet i Oslo har i alle fall lagt lokk på saken. Heller ikke bistandsadvokatene har fått innsyn i etterforskningsmaterialet.

Lenge før tiltalen var klar hadde nåværende finansminister Kristin Halvorsen vært på valgkampreise til Punjab i Pakistan og tatt opp Rahila-saken med guvernøren. Før faren til Rahila Iqbal var dømt, spurte Halvorsen om han kunne få lov til å sone sin straff i Norge. Ambassadøren i Islamabad gjorde det samme. Kan Azhar Iqbal som er norsk statsborger slippe dødsstraff, spurte ambassadøren? Nei, våre domstoler må få lov til å dømme etter våre lover, svarte pakistanske myndigheter.

Waseem Ayub er advokat for enkemannen etter Rahila Iqbal. (Foto: NRK Brennpunkt)

"Tisse i buksa-syndromet"

Ambassaden kontaktet innenriksministeriet allerede helt i begynnelsen også. Departementet ringte da til politiet i Mandi og beordret en hurtig og effektiv behandling. En telefon fra et departementet i Islamabad kan få hvilken som helst kommunal eller provinsial ansatt til å tisse i buksen. Her ble det direkte krevd en rask behandling fra Islamabad. Dette betyr med andre ord at noen må fort som mulig bli tiltalt og dømt for å få saken ut av verden. Det er en kjensgjerning at pakistansk politi alltid har mange svin på skogen og ønsker ikke et departement på nakken. Den beste måten å få dem av nakken er å få noen fengslet, tiltalt og stilt for retten.

"Tisse-i-buksa-syndromet" ble forsterket med den tette oppfølgingen av saken fra ambassaden i Islamabad. Folk fra ambassaden bistod etterforskning i flere dager, og ga til og med leksjon om hvordan politifolkene ved den lille politistasjonen, som var beleiret av norske journalister, burde håndtere pressen. Men politisjefene hørte tydeligvis ikke på råd de fikk og sa til norsk presse at vi må jo slå dem, litt i alle fall.

Til tross for den tette oppfølgingen fra den norske ambassaden visste de ikke selv at Rahila Iqbal var blitt obdusert den samme dagen som hun døde. De fant ut dette flere dager etter at saken var kjent i mediene i Norge. Den tosider lange førsterapporten fra Rahila Iqbals obduksjon er maskinskrevet – utenom en setning som er håndskrevet. Det ble med kun få ord skrevet at det er blitt oppdaget sædfunn på hennes kropp. Kun denne ene setningen er altså håndskrevet, ført rett på rapporten med penn. Om dette var et resultat av "Tisse-i-buksa-syndromet", vet vi ikke. Sædfunn ble i allefall aldri DNA-analysert.

Tufail Mirza er etterforskningsleder i Rahila-saken. (Foto: NRK Brennpunkt)

Mirza møter veggen

Etterforskningslederen i Rahila-saken Tufail Mirza har lenge ønsket innsyn i avhørene av enkemannen og andre vitner som norsk politi sitter på. Selv om Mirza er informert om innholdet i avhørene og vitneforklaringene ønsker ikke politiet i Oslo å utlevere dem til Pakistan. Det formelle svaret er at "vi avventer en formell søknad fra Mirza". Men muntlig derimot er Mirza blitt oppfordret til å komme til Norge, slik at han selv kan gjennomføre egne avhør av vitnene og enkemannen.

Mirza har fulgt anbefalinger fra politiattacheen Tor Moe og Oslo, men bare få dager før dommen i Lahore fikk Mirza avslag fra sin øverste sjef på reisesøknaden. Han kan derfor ikke sende en formell anmodning til en norsk domstol om å få lov til å avhøre vitner i Norge. Begrunnelsen for avslaget er at pakistansk politi ikke har råd til å bruke så store beløp på en enkeltsak som denne. Reisen og opphold til i Oslo ville ha kostet det samme som Mirza ville ha fått i to årslønner.

Det har vært foreslått fra enkemannens advokat om å arrangere avhør via videotelefon eller overlevere det allerede eksisterende avhøret. Et annet forslag har vært å få saken flyttet til Islamabad slik at det blir lettere å skaffe enkemannen sikkerhet når han skal til Pakistan for å møte i retten. Politiet i Oslo har ikke svart på noen av forslagene. Verken politiet eller ambassaden har jobbet for å skaffe enkemannen den nødvendige sikkerhet i Pakistan han vil trenge i denne opphetede saken.

Verste utfallet

Det er mulig at dommeren i Lahore har vurdert bevismaterialet også, men vi vet ikke hvor mye vekt han har lagt på akkurat det. Det får vi først vite når dommen er skrevet og tilgjengelig for både pressen og politiet i Mandi Bahuldin.

Familien Iqbals advokat Abid Raja. (Foto: NRK Brennpunkt)

Hvis dommeren har tatt stilling til bevismaterialet, slik advokaten Abid Raja hevder, kan dette faktisk være bedre for Azhar Iqbal enn å bli frikjent etter en eventuell rettssak. Det betyr med andre ord at bevismaterialet er så tynt at det aldri burde ha vært reist tiltale. Men fortsatt vil mange spørsmål være ubesvart.

Påtalemyndighet i Pakistan anker som regel ikke slike prinsipielle avgjørelser fra en High Court. Slike avgjørelser er en refs til politiet. Men det er likevel en liten mulighet til å anke til den samme domstol nå med flere dommere i panelet eller til Supreme Court som er den høyeste rettsinstansen i Pakistan. Hvis det skal skje må det igjen påtrykk fra norske myndigheter. Men kanskje ser de seg ikke tjent med å legge press på pakistansk politi nå. For endelig kan norske myndigheter slippe unna dødsstraffdilemma og legge all "skyld" på det vanskelige og uforståelige rettssystemet i Pakistan.

Norsk initiativ

Justisdepartementet og UD holder sine vurderinger til seg selv. Politiet i Oslo ønsker ikke å snakke om dødsstraffdilemma. I dag er ikke politisamarbeidet gjensidig.

Det eksisterer så å si ingen kommunikasjon mellom juridiske myndigheter i Pakistan og Norge. Allerede i dag finnes det flere hundre barnefordelingssaker, skillsmissesaker, arveoppgjørssaker, forsikringssaker osv. i systemet mellom Norge og Pakistan. Med tiden vil også flere kriminalsaker komme. Behovet for å snakke sammen om annet enn bistand og menneskesmugling har vært der i mange år.

Statsminister Jens Stoltenberg reiser til Pakistan neste uke. Det som trengs nå er et norsk initiativ til bilaterale samarbeidsavtaler på flere områder og en utleveringsavtale som tar høyde for dødsstraffdilemma. I mellomtiden håper man at ingen flere norske statsborgerne blir rammet av noe mistenkelig eller kriminelt i det gamle landet som mange fortsatt ser på som sitt fedreland.