Blondinen, bokhandleren og profeten

Av Atta Ansari

Deler av innholdet i boka til Åsne Seierstad har fått mange til å sympatisere med Mohammad Shah. Dette skjedde etter at han endelig skjønte at familien hans er blottlagt for en hel verden – antakelig på 17 språk. Det som sårer Mohammad Shah mest er vel at dette ble gjort av den hyggelige unge blondinen som han huset i fem måneder – og dét helt i tråd med den afghanske gjestfriheten.

Men det som irriterer meg er at denne debatten ikke ble fanget opp av oss i riksmediene før nå og fortsatt har interessante sider som ikke får nok oppmerksomhet. Dessuten er Seierstad-saken nå i ferd med å bli omdreid til en sak mellom en trangsynt muslimsk mann og en opplyst liberal norsk kvinne som kjemper for sin ytringsfrihet.

For sent på banen

Flere av de som har deltatt i denne debatten nylig sier jo at de har tenkt på dette før: "Hva vil skje når denne boken kommer ut på engelsk?" Dette klarte ikke vi kulturjournalister å fange opp før Tuva Raanes fra Kvinner og Klær brydde seg med å fortelle bokhandleren om selve innholdet i boken – og ikke om all den hypen blondinen fra Norge er omringet av. Altså selv om flere i kultureliten hadde gjort seg tanker om hvorvidt det var riktig av Seierstad å utlevere familien fra Kabul, valgte de å holde munn – og vi klarte ikke å fange dette opp. Før Mohammad Shah selv begynte å kritiserer Seierstad var det nærmest kun Klassekampen som hadde stilt seg kritisk til innholdet i boken.

Heger ønsket Shahs godkjenning

Anders Heger, forlagssjef i Cappelen

Seierstad er enig i at deler av boken aldri burde komme ut på engelsk. Men så lenge den er på norsk, er det helt greit for Anders Heger også. Mohammed Shah har et fiktivt navn i det norske manuset. Men det var ikke nok til å anonymisere han, da hans identitet hele tiden har vært kjent gjennom pressen. Det er ikke mange bokhandlere i Kabul som driver butikk i nærheten av hotellet der alle vestlige journalister pleier å bo.

Seierstad sitter selv på de engelske rettighetene til boka si. Hun ble rådet av Heger til å sende den engelske versjonen for godkjenning til Mohammad Shah. Men Seierstad gjorde det ikke, da det engelske forlaget rådet til det motsatte, sier hun. Det betyr at kulturelle kontekster og koder har faktisk en verdi – de betyr noe for både Seierstad og Heger.

Men hvordan kan den samme kulturelle forståelsen føre til at Heger trekker forskjellige konklusjoner på norsk og engelsk? Hvis det er galt å utlevere intime forhold om en familie fra Gjøvik eller Kabul - uten deres samtykke - på engelsk, så er det vel like galt å gjøre det samme på norsk? Hvordan kunne de ha unngått å tenke at en e-post fra Oslo til Kabul vil være nok for å avsløre både Heger og Seierstad?

- Rushdiedrakt

Nå er saken i ferd med å få en "Rushdiedrakt". Helge Øgrim skriver på Dagbladet.no søndag 31. august 21:03, oppdatert 22:19 at bokhandleren i Kabul nå har hyret advokat Brynjar Meling for å vurdere om det er mulig å stoppe den engelske og andre oversettelser. Meling skal også vurdere om det er grunnlag for å kreve oppreisning og erstatning, skriver Dagbladet.

Fra før av har alle medier understreket at Meling er den sammen mannen som forsvarte Mullah Krekar. (legge merke til ordet "hyret" – Mohammed Shah har ikke "bedt", men hyret en advokat.) Øgrim skriver videre:

- Da Salman Rushdies roman "Sataniske vers" kom ut på norsk i 1989, gikk Muslimsk forsvarsråd og flere andre muslimske organisasjoner i Norge til søksmål for å få den forbudt. Saksøkerne krevde også to millioner kroner i erstatning og fengselsstraff for Aschehougs forlagssjef William Nygaard. Forsvarsrådet trakk senere søksmålet etter råd fra høyesterettsadvokat Alf Nordhus.

Private årsaker, ikke politiske

Jeg mener at den påståtte koblingen mellom Rushdie-saken og Seierstad-saken er et billig påfunn fra Øgrim som varsler hvor denne saken til slutt kan havne. Rushdie krenket muslimenes siste profet Mohammed Mustafa, mener millioner av muslimer verden over. Dette ble i tillegg en politisk sak etter at Khomeni utstedet Fatwa mot Rushdie for å mobilisere muslimer til støtte for den nye iranske regimen.

Seierstad-saken dreier seg om en person/en familie som ønsker å stanse en bok fordi den utleverer intime forhold om deres private familieliv og utsetter dem for livsfare, mener de selv. Det hadde passet bedre med eksempler med privatpersoner som har prøvd å stoppe bøker av private og familiære grunner – slik Mohammad Shah fra Kabul forsøker å gjøre nå. Kanskje er striden om boka til kinosjefen i Oslo en bedre illustrasjon eller eksempel enn Sataniske vers.

Øgrims perspektiv lettvint

Anders Heger påtar seg intet ansvar og mener at Seierstad står selv ansvarlig for innholdet i den norske boken. Han hadde ikke noe i mot å utgi den på norsk, selv om han ble advart mot det. Men han anbefalte Seierstad om å få samtykke fra Mohammad Shah før den samme boken skulle trykkes på engelsk.

Til Heger sier jeg følgende: Hvor ble av redaktøransvaret ditt? Jeg tør ikke tenke på hva du hadde sagt og gjort hvis Salman Rushdie var fra Norge og du var hans forlegger. Men hvorfor Øgrim i Dagbladet bringer Rushdie-saken inne i dette framstår for meg som en gåte. De nevnte setningene dukker plutselig opp i en nettsak uten at det er gitt en forklaring på hva sammenhengen er.

Til Øgrim sier jeg følgende: perspektiver skal man ha, men de skal være fundert på fakta og realiteten i en sak – ikke fiktive og lettvinte. Hva med å stille kritiske spørsmål til både forleggerne og Mohammad Shah enn å hinte at denne saken ligner på Rushdie-saken? For det gjør den ikke. Selv om bokhandleren i Kabul er muslim og heter Mohammad er han ikke en profet for det!