16. Åpenhet og dialog i lesningen

En ting er viktig her: Både formalistene og de tidlige strukturalistene opererte med et system-begrep fra 1800-tallet, der et system var et lukket system.

Et åpent system

Jeg hadde en aha-opplevelse i forhold til dette i slutten av 70-årene, da jeg arbeidet i Cambridge. Der hørte jeg en preken som het ”Creation as an open system”, som jeg syntes var veldig interessant.

Etterpå spurte jeg presten, som forøvrig hadde vært professor i kjemi, om man også kunne definere et diktverk som et åpent system? Da svarte han uten å nøle: – Ja, hvis man involverer leseren.

Det er jo nettopp det som siden har skjedd: Vi har fått en helt ny og mye mer subtil oppfatning av hva et system kan være, og hva et diktverk kan være som system. Vi prøver ikke lenger å lete oss frem til verkets objektive form som om diktningen skulle være en gjenstand.

Litteraturvitenskapen er på vei tilbake til en oppfatning av diktverket som en mulighet for den enkelte leser til å oppleve en visjon av en virkelighet en annen har skapt. Diktverket befinner seg i en slik tankegang i spenningen mellom en skapende impuls som konstruerte teksten, og en skapende virksomhet som realiserer noen av de mulighetene som ligger i teksten.

Et forhold mellom forfatter og leser

Da får vi en dialogisk relasjon ikke bare mellom leseren og teksten, men også mellom leseren og forfatteren – som absolutt ikke er død.

Det er bare én forestilling om forfatteren som er død. Nietzsche sa at Gud var død, men det som hadde forsvunnet var egentlig bare opplysningstidens Gud – nye gudsforestillinger har siden oppstått.

I dag har vi på tilsvarende måte å gjøre med nye forestillinger om hvem forfatteren er. Å si at forfatteren er død, og med det mene at et verk ikke har noen forfatter, er like underlig som å si at Mozarts symfonier ikke har noen komponist.

Å snakke med andre om boka

Jeg vil trekke frem en bok av Wayne C. Booth som heter "The Company We keep" (1988). Booth var en sentral nykritiker og dermed viktig i etableringen av tekstens autonomi.

Et hovedpoeng i denne boken er at man aldri virkelig har lest en bok før man har snakket om den med andre mennesker som også har lest den: Man får diktningen inn i sitt eget liv gjennom å snakke med folk som responderer på ens egne inntrykk og ens egen opplevelse.

Da blir også diktningens skikkelser deler av vårt eget liv. Etter hvert vil man se at skillet mellom fiksjon og ikke-fiksjon egentlig blir uvesentlig. Noen av litteraturens skikkelser, som Hamlet eller Ødipus eller Ivan Karamazov, blir deler av vår verden på en måte som ikke adskiller seg noe særlig fra våre venner og bekjente. Det tror jeg det er forferdelig viktig at man har med i dagens litteraturstudium.

Kunsten handler om virkelighet

Litteraturvitenskapen har en arv fra formalismen som på sitt mest reduktive fører til at litteraturen bare sees som en konstruksjon. Men vi må komme utover formen og materialestetikken, slik Bakhtin også hevdet i sin kritikk av formalismen.

Vi må anerkjenne hvor viktige formalistene var, og ta med oss den kunnskapen de har gitt oss om diktverkets oppbygning. Men samtidig må vi komme tilbake til opplevelsen av kunsten og diktningen som deler av vår virkelighet, av det Bakhtin kalte ”den store tiden”.