Formalismen: Litteratur ble vitenskap

Jostein Børtnes intervjuet av Anne Farsethås

En av bevegelsens mest berømte skikkelser, russeren Roman Jakobson, flyktet fra Moskva, via Praha og Oslo før han endte i USA etter 2. verdenskrig. Jakobson øvet en enorm innflytelse på hele den moderne litteraturvitenskapen, fra 20-tallets formalisme til 60-tallets strukturalisme og semiotikk.

Brakte retorikken tilbake

– Det viktigste positive med formalistenes innsats er at de brakte inn igjen en retorisk tilnærming, samtidig som de moderniserte den tradisjonelle og ganske stivnede skoleretorikken, sier professor i russisk ved Universitetet i Bergen, Jostein Børtnes.

Han mener formalistene skjulte mye av sin retoriske bakgrunn ved de nye og fremmedgjørende navnene de brukte, ved hjelp av sine egne kunstgrep. Formalistene oppfatter den metaforiske og den metonymiske polen i språket som fundamentalt for all tenkning, ikke bare for poesi.

- På den ene siden har vi metaforen, som er basert på likhet og forskjell, på den andre metonymien, som er basert på nærhet og avstand. Roman Jakobson betegner disse to måtene å bruke språket på som ytterpolene i et bipolært system, forteller Børtnes.

Viktig også for ny teori

Den retoriske læren som på denne måten ble fornyet av Jakobson har blitt videreutviklet innenfor det som i dag ofte kalles for den spekulative strukturalismen. Med det menes kanskje først og fremst Jacques Derrida, og hans videreutvikling av Saussure og Jakobson.

- Da er vi over i poststrukturalismen og dekonstruksjonen, som viderefører den retoriske tenkningen i moderne litteraturteori. Formalistenes aktualisering av retorikken har blitt stående som et viktig bidrag, som fra dagens perspektiv fremstår som stadig mer vesentlig. Moderne retorikk er noe av det mest interessante som bedrives innenfor litteraturforskningen i dag, sier Jostein Børtnes.


Les hele intervjuet ved å følge lenkene nedenfor.