8. Seks funksjoner i språkbruk

- Den andre funksjonen var den ekspressive: Samtidig som vi snakker om noe, kan vi uttrykke vår egen holdning til det vi snakker om.

Så kan språket også ha en appellfunksjon: Når vi snakker, kan vi appellere til dem vi snakker til for å få dem til for eksempel å utføre en handling.

Den poetiske funksjonen

Denne treleddete modellen ble i 1930-årene komplettert med en funksjon til. Tsjekkeren Jan Mukarovsky (1891–1975) formulerte begrepet ”den estetiske funksjonen”.

Mukarovsky sier at i diktningen blir innstillingen på selve teksten viktigere enn innstillingen på konteksten eller på leseren eller på dikteren. Roman Jakobson kalte denne funksjonen for den poetiske funksjonen.

Jakobson kompletterer

I en av Jakobsons viktigste artikler, ”Lingvistikk og poetikk” (1958), videreutvikler han modellen til seks språkfunksjoner, som er avhengige av kommunikasjonssituasjonens seks faktorer.

I tillegg til Bühlers tre funksjoner og Mukarovskys estetiske eller poetiske funksjon, fikk man også en funksjon for innstilling på selve den språklige koden, den metaspråklige funksjonen.

Så kan man også bruke språket med innstilling på kommunikasjonskanalen – dette kalte Jakobson den fatiske funksjonen. Den fatiske funksjonen kommer til uttrykk når vi forsøker å få eller opprettholde kontakt.

Vi kan tenke oss en situasjon der vi sitter flere mennesker foran tv – pluselig er det noen som må si noe: ikke fordi man har noe å si, men for å bekrefte og opprettholde en kontakt med de andre. Den fatiske funksjonen er en interessant funksjon å studere i sosiale sammenhenger.

Poetisk i diktet

– Eksisterer alle språkfunksjonene parallelt?

– Ja, men innenfor diktningen hierarkiserer Jakobson funksjonene: I diktningen er alltid språket brukt først og fremst i dets poetiske funksjon. De andre funksjonene er underordnet.

Hvilke språkfunksjoner som kommer inn i tillegg til den poetiske funksjonen kan man også bruke i en definisjon av sjangrene.

Andre funksjoner

I episk diktning brukes for eksempel språket ikke bare poetisk, men også referensielt, til å peke på steder og skikkelser.

I fiksjonen behøver referansene imidlertid ikke være til faktiske steder og skikkelser. Ordene, tegnene, har betydning, og de brukes som om de refererte til noe utenfor, mens de egentlig like gjerne kan referere til en virkelighet som bare eksisterer innenfor fiksjonen.

I lyrikken kommer språkets emotive funksjon veldig høyt opp i funksjonshierarkiet, innordnet under den poetiske funksjonen. I et lyrisk dikt finner vi ofte en språkbruk som, samtidig som den skaper et poetisk innhold, også gir diktet en intens emosjonell oppladning, fordi dikteren involverer seg selv følelsesmessig i det som uttrykkes.

Lyrikk og bønn

I en bønn eller en besvergelse henvender vi oss til Gud eller en annen utenforstående makt som skal bevirke noe. Da bruker vi språket appelativt, eller konativt som er det ordet Jakobson bruker.

I poesien finner vi for eksempel lyrikk i form av bønner. Da er både språkets poetiske funksjon og dets appellative funksjon viktige.

Alle funksjonene kan være virksomme innenfor en og samme tekst. Det er ikke slik at en tekst er utelukkende poetisk og en annen er utelukkende referensiell, selv om den poetiske funksjonen er den fremste i diktningen.

Men når de andre funksjonene aktiveres innenfor diktningen, så omformes de på ulike vis: Når de underordnes den poetiske funksjonen, får ordene en annen valør enn de har utenfor diktningen.