10. De Man og nyretorikken

– Den store forskjellen er at mens Derrida tar kritisk utgangspunkt i klassiske filosofiske spørsmål om ontologi (læren om det værende) og språkets plass i en ontologisk sammenheng, så er de amerikanske dekonstruksjonistene opptatt av språket som et forhold mellom grammatisk form, semantikk (betydningslære) og retorikk.

Retorikken blir fellesnevneren for denne forskjellen mellom uttrykk og innhold, mellom form og mening, som Derrida bruker sitt différance-begrep til å innsette.
De amerikanske dekonstruksjonistene blir derfor ofte også omtalt som nyretorikere.

Retorisk lesning

De er opptatt av språkets retorisitet i sin alminnelighet, men de er også veldig opptatt av de enkelte retoriske troper og figurer, av å forsøke å analysere hvilke typer betydningsødeleggende mekanismer som gjør seg gjeldende i for eksempel allegorien, personifikasjonen og andre retoriske troper og figurer.

– De Man kaller gjerne sin praksis for retorisk lesning?

– Ja. Man snakker også om ”den retoriske vending” i Paul de Mans forfatterskap. Den lar seg datere til 1969, da han publiserte et stort essay om symbol, allegori og ironi, som heter ”The Rhetoric of Temporality”. Der kan vi følge hvordan de Man beveger seg ut av nykritikken og ut av en fenomenologisk oppfatning av språklig betydning, og over i en nyretorisk lesemåte.

Får teksten til å falle fra hverandre

– Hvordan får denne dreiningen i tekstsynet utslag i konkrete lesninger? Leser dekonstruksjonskritikerne annerledes enn andre?

– Et eksempel er Paul de Mans kanskje viktigste arbeid, Allegories of Reading (1979), som for en stor del består av analyser av ulike tekststeder fra Rousseaus forfatterskap. Rousseau er en yndlingsforfatter både for Derrida og de Man.

De Mans analyser er ofte bygget opp etter et visst mønster. Han tar utgangspunkt i et tilsynelatende marginalt sted i teksten, en passasje som ikke ser ut til å ha noe med tekstens kjernebetydning å gjøre. Den begynner han å filtre og trevle fra hverandre for å blottlegge de indre motsigelsene som ligger på dette marginale stedet.

Så går han videre til å vise hvordan de samme motsigelsene gjenomsyrer hele teksten. De Man får teksten til å falle fra hverandre der den egentlig skulle være enhetlig.

Nykritikerne går den motsatte veien. De slår ned på kjernebetydninger, og prøver å vise hvordan kjernebetydningene samler tekstens spenninger, lukker dem om den avgjørende helhetlige meningen.

Språkmaskiner

– Når du snakker om dette med uttrevlingen av teksten er vi tilbake der vi begynte, med at dekonstruktiv analyse er å bygge ned. Blir retorikken et instrument for å bygge ned tekster?

– I alle fall for de amerikanske dekonstruksjonistene er det ingen tvil om at både allmenne teorier om språkets retorisitet, men også mer spesifikke teorier om de enkelte tropene og bildene, blir viktige analytiske instrument.

De Man har for eksempel to analyser av Rousseau som presenteres under titlene ”Allegori” og ”Metafor”.
De Man er ofte ute etter å få fram en bestemt type språkoppfatning gjennom sine analyser. Han mener at de tekstene han analyserer dokumenterer en oppfatning av hva språk og retorisitet er for noe.

Han er altså ikke opptatt av hva tekstene betyr, hva slags livsfølelse, samfunnsyn e.l. som finnes i teksten. For de Man er tekster først og fremst motsigelsesfylte språkmaskiner, sier Atle Kittang.