- Dekonstruksjon tar sikte på å vise fram eller trevle fra hverandre motsigelser eller forskjeller i tekster. Teorien bygger på at teksten forsøker å skjule disse motsigelsene. Men tekstens mening er likevel basert på dem, sier Atle Kittang.
Professor Atle Kittang ved Universitetet i Bergen blir intervjuet av Ane Farsethås. Kittang har arbeidet med dekonstruksjonen som teori siden slutten av 1960-tallet.
Derrida
Derrida skapte dekonstruksjonen
Mannen som skapte ordet ”dekonstruksjon” på 1960-tallet, er den franske filosofien Jacques Derrida (1930-). På en konferanse i 1967 ga han ut tre bøker som alle er viktige grunnlagstekster for dekonstruksjonen.
Derrida ble ikke anerkjent som noen stor filosof i Frankrike, men særlig takket være kollegaen Paul de Man (1919-1983)
de Man
og den såkalte Yale-skolen fikk dekonstruksjonen sterk utbredelse i USA etter 1970-tallet. Kittang er kritisk til den merkevarebyggingen som har foregått rundt dekonstruksjonen i USA.
Dekonstruksjonen som merkevare
- Hvis man vil være litt ekkel, kan man si at denne brandingen representerer en språkpraksis som er stikk motsatt den som dekonstruksjonen egentlig skulle dyrke: den tildekker forskjeller, i stedet for å åpne dem opp og filtre dem løs fra hverandre, mener Kittang.
Likevel har dekonstruksjonen etter hvert også fått betydning i Europa, også for Kittangs egen forskning:
- Jeg var stipendiat i fransk litteratur på slutten av 60-tallet, og ble tidlig gjort oppmerksom på Derrida. Jeg leste hans tre bøker da de kom i 1967, og fikk nok en del impulser fra Derrida da jeg skrev doktoravhandlingen min om Rimbaud, som jeg jobbet med omkring 1970.
Hamsuns ironi
Senere, mens Kittang holdt på med et større arbeid om Hamsun på begynnelsen av 80-tallet (Luft, vind, ingenting, 1984), leste han en del Paul de Man, ikke minst hans tekster om ironi.
- Men jeg har aldri oppfattet meg selv som dekonstruksjonist. Likevel tror jeg dekonstruksjonens måte å se litterære tekster på har mye å gi en litteraturviter også i dag, sier Atle Kittang.