9. De Man og forholdet til nykritikk

– Den viktigste forskjellen på den derridaske og den amerikanske dekonstruksjonen er at de amerikanske dekonstruksjonistene var litteraturforskere og ikke filosofer.

Paul de Man (1919–1983) hadde studert noe filosofi i Belgia i sin ungdom, lest en del Heidegger og fenomenologi. Men de andre var først og fremst litteraturanalytikere.

– Hva slags bakgrunn hadde de?

– Dels kom de fra nykritikken [lenke], dels var de inspirert av den såkalte Geneve-skolen, eller den tematiske kritikken, der belgieren Georges Poulet og sveitseren Jean Starobinski var blant de ledende skikkelsene.

Forbindelsen mellom nykritikken og den amerikanske dekonstruksjonen er forresten interessant. Det er en tett forbindelse, samtidig som dekonstruksjonen representerer en overskridelse av nykritikken. Paul de Mans essay ”Form and Intent in New Criticism”, er en dekonstruksjonsanalyse av grunnleggende teoretiske elementer i nykritikken, som viser veldig tydelig denne tette forbindelsen mellom nykritikk og dekonstruksjon.

Overskrider nykritikken

– Dekonstruksjon og poststrukturalisme oppfattes ofte som en reaksjon mot nykritikkens autonomi-estetikk?

– Ja, for så vidt er det det. Hvis vi nå skal tillate oss å forenkle litt, kan vi si at dekonstruksjonen står til nykritikken litt på samme måte som poststrukturalismen [lenke] står til strukturalismen [lenke]. Med det mener jeg at dekonstruksjonen er et forsøk på å overskride nykritikken gjennom å vise dens innebygde motsetninger – uten at det nødvendigvis betyr at den forkaster nykritikkens formalisme.

Nykritikken er jo også en form for formalisme: Man er ikke så opptatt av hva tekster betyr, som av hva slags måter de betyr på. En finner også mye god nyretorikk blant amerikanske nykritikere. Det er ingen tvil om at det er en mye tettere forbindelse mellom amerikansk dekonstruksjon og nykritikken enn dekonstruksjonistene selv innrømmer og teorihistorikerne har vært villige til å anerkjenne.

Fra enhet til motsigelser

– Hva er forskjellene?

– Den store forskjellen ligger i oppfatningen av hva en litterær tekst er. For nykritikken er en litterær tekst en spenningsfylt struktur av motsetningsrelasjoner som er holdt sammen i en enhet. ”Unity in complexity” var et nykritisk slagord. Nykritikerne var opptatt av spenningen mellom ulike nivåer og elementer i en tekst, ironi og paradoks er sentrale begreper – men alt sammen holdt på plass i en enhetlig form.

– De bruker organiske metaforer og sammenlikner for eksempel diktet med en plante der alle delene inngår i en større helhet.

– Ja, men ikke bare organiske metaforer. En av de mest kjente bøkene i nykritikken er Cleanth Brooks’ The Well-wrought Urn, ”Den veldreide vasen” (1947). Litteratur er for nykritikerne kunstverk i en klassisk estetisk forstand, forstått som en organisk eller en estetisk helhet.

Mens dekonstruksjonens tekstbegrep sprenger et slikt verkbegrep ved å betone forskjellene, motsigelsene, spenningene som det som konstituerer teksten. Dermed oppfattes teksten mer som et nettverk enn som en organisk helhet, sier Atle Kittang.