7. Språket som spill

– Litteratur er i alle fall et ord som er direkte knyttet til skrift. Det latinske ”littera” betyr bokstav, skrifttegn. Selv i dag bruker vi betegnelsen litteratur om det som er trykt eller skrevet. Den muntlige diktningen blir ikke regnet som litteratur, og den er heller ikke litteraturvitenskapens gjenstand.

For litteraturvitenskapen kan nok denne betoningen av det skriftlige framfor det muntlige være interessant nok. Men da må vi understreke at når Derrida snakker om skrift, er det i en helt annen betydning enn det vi rent empirisk kaller for skrift, altså den trykte eller håndskrevne teksten. Det er snakk om et språkfilosofisk prinsipp mer enn om en empirisk forekomst.

Skriften og den utsatte meningen

– Skriften er knyttet til den utsatte meningen som stadig forskyves?

– Ja. Der vi har skrift, der er tingen ikke. Når jeg leser et brev fra min kjæreste, så er det jo fordi kjæresten ikke er der. Når jeg snakker med min kjæreste derimot, så er hun nærværende.

Det er mange som har bygget sine litteraturfilosofiske refleksjoner omkring dette at skriften forutsetter fravær. Maurice Blanchot er en av de franske forfatterne og essayistene som Derrida er inspirert av: Han understreker veldig sterkt at litteraturen er en type språk som forutsetter fravær.

Språket som spill: frislipp av stilen

– I forlengelsen av Derridas oppfatning av språk som utspredning, som nettverk og som forskjell, ligger også en betoning av at når vi bruker språket, så deltar vi på en måte i et slags spill.

Vi er overlevert til en språklig dynamikk som vi egentlig ikke kan kontrollere helt og fullt, men som vi kan overgi oss til og spille med i.

Derridas eksperimentelle stil

Fra begynnelsen av 70-tallet og utover er Derridas tekster preget av ulike typer typografisk, syntaktisk og semantisk eksperimentering – stilen gir et direkte uttrykk for Derridas oppfatning av språkets spillkarakter.

Nye ord og gimmicker – som det å sette ord under utstrykningstegn for å få fram at ordet egentlig er umulig å bruke – finner vi mye av i Derridas egne skrifter.

Likner frijazz

– Så det er ikke bare innholdet i Derridas analyser av språket som appellerer til litteraturvitenskapen, det er også lesemetoden og stilen?

– Ja. En kan ha en følelse av at stilen utover på 70-tallet blir viktigere for Derrida enn poengene. Jeg har av og til sammenliknet det med det som skjer i jazzen i overgangen til 60-tallet, når den såkalte frijazzen dukket opp.

Da kunne du glemme at en jazzlåt har melodilinje, akkordskjemaer, visse harmonisekvenser – alle kunne bare spille fritt. På samme måte får man med Derrida et slags frislipp av stilen i den litteraturvitenskapelige skriften på 70- og 80-tallet.

Tilbake til kunst, etikk og politikk

Det er en av grunnene til at Derrida utover på 70-tallet ble veldig vanskelig å lese. Selv hadde jeg en opplevelse av at det var et eller annet som glapp når Derrida sluttet å utvikle og argumentere for filosofiske poenger, og begynte å spille med språket i stedet.

Men dette var en periode som for Derridas vedkommende tok slutt. Senere har han utviklet sin filosofi i andre og mer leselige former. Samtidig har han tatt opp i sin dekonstruksjonsfilosofi klassiske temaer som f.eks. kunst, etikk og politikk, og skrevet om emner som "tilgivelse" og "gjestfrihet". Dette viser også at impulsene fra Lévinas og hans etiske filosofi på nytt har gjort seg sterkt gjeldende i Derridas tenkning, mener Atle Kittang.