13. Dekonstruksjonen 30 år etter

SE OGSÅ:

Nyhistorisme: kulturen rundt teksten

Hva kan vi si om dekonstruksjonen fra vårt perspektiv i dag, nå som vi har fått litt avstand til den? Hvordan er dens posisjon i litteraturvitenskapen i dag?

– I dag hører du lite om dekonstruksjonen. Det er nye merkevarer på markedet – det er også i dag spesielt tydelig i USA, f.eks. med ”new historicism” [lenke]. I den forstand er vel dekonstruksjonen i dvale, eller i limbo som katolikkene kaller det når de døde sjelene ligger og venter og ikke vet om de skal gå til helvete eller om de skal renses i skjærsilden.

Vanskelig å være elev

At det er langt mindre oppmerksomhet om dekonstruksjonen i dag enn det var for noen år siden, har nok også sammenheng med at noen av dekonstruksjonens sentrale skikkelser er borte. Paul de Man, som var toneangivende rent faglig, men også en mektig figur når det gjaldt å bygge allianser og utbre dekonstruksjonen, døde i 1983.

De Man hadde en del elever som var sentralt plassert ved forskjellige universiteter. Men det er vanskelig å være elev. Det har vist seg at den andre generasjonen dekonstruksjonister enten har forlatt de dekonstruktive posisjonene eller er blitt merkelig tause.

– Er det for tidlig å vurdere hvilket bidrag dekonstruksjonen har gitt til litteraturvitenskapen? Hva som vil bli stående av deres innsikter?

– Jeg tror nok det er litt tidlig ennå. Det viser seg at historiens dom kan være uforutsigbar. Jeg ser ikke bort fra at vi kan få en renessanse for dekonstruksjonen – men en renessanse som sannsynligvis må innbefatte en litt større forståelse for ulikheten i de forskjellige dekonstruktive prosjektene enn det man har tid til å tilegne seg når det er snakk om å hoppe fra mote til mote.

Felleskap mellom ulike retninger

Det intellektuelle livet er faktisk litt for mye preget av dette ”branding”-tyranniet – stadig kommer det en ny retning som man hiver seg på, og dermed klarer vi aldri helt å forstå dybden i den teorien vi legger bak oss.

Jeg har en forestilling om at hele denne kompliserte sammenhengen mellom fenomenologi, strukturalisme og dekonstruksjon kan bli interessant å kikke på om en 10-15 års tid – fordi det er tettere forbindelser enn hva man kanskje opplever i dag mellom disse forskjellige retningene, og et fellesskap når det gjelder de dypeste problemstillingene som jeg tror det også er verdt å se litt nærmere på.

Dekonstruksjonen på norsk

– Du snakker om merkevarebygging av den amerikanske dekonstruksjonen. Har dekonstruksjonen fått noen nedslag i norsk litteraturvitenskap?

– I en viss periode på 80-tallet var det en del oppmerksomhet om og påvirkning fra dekonstruksjonen. Personlig fikk jeg kontakt med dekonstruksjonen ganske tidlig. Jeg var stipendiat i fransk litteratur på slutten av 60-tallet, og ble da gjort oppmerksom på Derrida. Jeg leste hans tre bøker da de kom i 1967, og fikk nok en del impulser fra Derrida da jeg skrev doktoravhandlingen min om Rimbaud, som jeg jobbet med omkring 1970.

Senere, mens jeg holdt på med et større arbeid om Hamsun på begynnelsen av 80-tallet (Luft, vind, ingenting, 1984), leste jeg en del Paul de Man, ikke minst hans tekster om ironi. Veldig mye av det jeg har gjort av praktisk litteraturfortolkende arbeid har hatt impulser fra dekonstruksjonen, enten det er den derridaske eller den amerikanske.

Ikke dekonstruksjonist

Men jeg har aldri oppfattet meg selv som dekonstruksjonist. Likevel tror jeg dekonstruksjonens måte å se på litterære tekster på har mye å gi en litteraturviter også i dag.

Jeg må si jeg er litt bestyrtet over hvor lite opptatt de seneste retningene – som postkolonialisme og nyhistorisme – er av den nære, tette lesningen av litterære tekster. Sansen for det motsigelsesfylte og spillet i litterære tekster – det har jeg en følelse av at har gått litt tapt.
Jeg tror faktisk at den dekonstruktive uttrevlingen av motsigelser er fruktbar for litteraturforskere. Dekonstruksjonen er i bunn og grunn en analysestrategi. En spesiell analysestrategi, som hviler på noen språkfilosofiske forutsetninger, det er sant. Men først og fremst en analysestrategi, avslutter Atle Kittang.