11. Hva skiller kommentaren fra teksten?

– Jo, de Man har skrevet mye om for eksempel romantisk poesi. Men verken for Derrida eller for de amerikanske dekonstruksjonistene er det noe vesensskille mellom fiksjonstekster og sakprosatekster, enten det er filosofi eller essayistikk. Det er et skille som dekonstruksjonen vil bryte ned – i motsetning til nykritikken.

Kritikken som litteratur

– Det har blitt sagt at dekonstruksjonistene også gjør den kritiske aktiviteten i seg selv til en form for litteratur.

– Det er et annet aspekt ved dekonstruksjonen. I stedet for å snakke om ”diktverk” – slik for eksempel nykritikere gjorde – så snakker man om tekster generelt. Vi får etablert et generelt tekstbegrep som erstatter det gamle skillet mellom sakprosa og skjønnlitteratur.

Baksiden av medaljen er at det med et slikt tekstsyn heller ikke går an å begrunne kommentarteksten som vesensforskjellig fra den teksten den er en kommentar til. Også skillet mellom en primærtekst som er objekt for kommentaren og kommentaren som en egen tekst, blir dekonstruert eller nedbygd.

Anything goes?

Man kan stanse opp og spørre hvor dette fører hen: Hvis det nå er slik at skillet mellom litteratur og kommentar er dekonstruert, er det da noe poeng å holde på gamle konvensjoner om vitenskapelig argumentasjon?

Hvorfor skal vi ikke bare kaste oss ut i det store tekstspillet og spille med så godt vi kan? Det er det vi kan kalle for den postmodernistiske siden ved dekonstruksjonen, ”anything goes”-siden.

Men det ser ut til at både Derrida og de Man markerer et slags nei i forhold til det spørsmålet: Man kan ikke skrive akkurat hva man vil. Hvis en leser de Mans egne tekster, er de ofte ekstremt objektivistiske og konstaterende.

Derrida og de Man strenge i praksis

– På hvilken måte?

– Ved at de er konstruert som påstander om et studieobjekt. De Man sier at dekonstruksjonen ikke er et perspektiv som vi tilfører teksten, men noe som finnes i teksten i utgangspunktet.

Det vi kan gjøre med kommentarer og analyser er å blottlegge dette motsigelsesfylte. Men motsigelsene er i teksten i utgangspunktet.

Dette er en type objektivisme som har veldig lite med andre sider av postmoderne litteraturvitenskap å gjøre. I reader-response-kritikken [lenke] vil for eksempel det å tolke en tekst bety at man setter sine egne fortolkningsforutsetninger i spill: Fortolkningen er mer et produkt av fortolkeren enn av teksten.

Den type subjektivisme og mer eller mindre frislipp av litterær fortolkning finner du ikke hos en forfatter som Paul de Man. Derridas analyser av filosofiske tekster er heller ikke preget av ”anything goes”-tanken, de er tvert imot veldig strenge, metodisk sett.

Det er ikke vanskelig å følge ham og se hvordan han får poengene sine fram, hvis du følger med i den teksten som han kommenterer.

Det er et slags paradoks der: at dekonstruksjonistene utvikler en teori som i sin ytterste konsekvens ikke skiller mellom tekst og kommentar, og på den andre siden i sin praksis ser ut til å være nokså strenge, sier Atle Kittang.