SE OGSÅ:

- Demokratiet på et lavmål   - Vil i regjering !   - SV på vei mot Høyre

ALT OM:

Prek med en politiker

Av Rainer A. Prang

Hun er født på sentralsykehuset i Lørenskog, oppvokst i Aurskog og bor nå i Hærland.

Dit hun helst reiser på ferie, er på hytta i Marker, men hun kan også ha glede av en ferie til Hellas eller til Danmark, forteller hun.

- Når jeg kommer til hytta i Marker, setter jeg meg på trammen og nyter skog og ro. Etter flere uker med høyt tempo, er det en veldig god følelse å være på et sted langt inne i skogen, sier hun.

Justisminister Odd Einar Dørum ringte Rita Sletner og spurte om hun ville bli statssekretær. Foto: Cornelius Poppe/SCANPIX

- Ble redd da Odd Einar ringte

I forkant av stortingsvalget i 2001 lovte Rita Sletner østfoldingene at hun skulle inn på stortinget, dersom Venstre fikk nok stemmer og hun ble foretrukket som kandidat.

- Det er riktig det, men nå sendte ikke velgerne i Østfold meg på stortinget, dit måtte jeg komme meg av meg selv, sier hun.

Hun forteller at hun ble svært overrasket, da hun en morgen ble oppringt hjemme på Hærland av justisminister Odd Einar Dørum, og spurt om hun kunne tenke seg å bli statssekretær i justisdepartementet.

- Men er det så lurt da, Odd Einar, vi diskuterer jo veldig du og jeg, sa Sletner til Dørum på telefonen.

- Ja, det er riktig det, men jeg kan ikke ha ja-mennesker rundt meg, sa Dørum.

Sletner innrømmer at hun ble både stolt og redd over å få forespørselen, men sa "ja" etter noe betenkningstid, og etter å ha rådført seg med sine to barn og ektefelle.

- Jeg ringte tilbake til Odd Einar og sa at denne utfordringen tar jeg, og at jeg gledet meg, sier Sletner, som samtidig var ”dødsredd” for oppgavene hun stod ovenfor.

Stolt av Østfold

- Østfold er det flotteste fylket i hele landet. Vi har alt her. Vi har porten inn og ut av Norge, vi har fantastisk kyst og innland. Det er et utrolig flott kulturtilbud i fylket, og kort vei til den nasjonale arena i Oslo, sier hun.

Hun mener Østfold har et stort fortrinn fremfor mange andre fylker, og at østfoldingene har vært veldig beskjedne på vegne av fylket.

- Det er litt ”lua i handa”-holdninger, og det finner jeg ingen grunn til, sier hun.

Det er travle dager for statssekretær Rita Sletner. Foto: Knut Falch/SCANPIX

Travle dager

Statssekretær Sletner står opp et sted mellom 0600 og 0630. Hun trener en time om morgenen, drikker fire kopper kaffe og går deretter til jobben i justisdepartementet fra sin pendlerleilighet i Oslo, en tur som tar rundt 30 minutter.

- Fra jeg så trår inn dørene i justisdepartementet er det veldig ofte full fart helt til kl. 20-2100 om kvelden, sier hun.

Tale på vegne av folket

-Jeg synes det er viktig at man i roller som den jeg har, husker på å tale på vegne av folket. Det viktigste er kanskje å tale på vegne av den som liten eller ingen stemme har, sier hun.

Hun forteller at enkelte kan kjøpe seg en lobbyist, som kan føre saker for dem, mens mange ikke er i den situasjonen at de har noe talerør for seg, eller er i stand til å meddele seg selv.

- Mange av de som ikke sier så mye, går jo ikke til valgurnene for å stemme, men du er ingen hel politiker før du hever dem som liten eller ingen stemme har, sier Sletner.

Fostermor

Rita Sletner har to barn. Det er et biologisk barn og et fosterbarn.

- Vi har vært så heldige at vi har fått være fosterforeldre for en jente. Hun kom til oss da hun var 13 måneder gammel, og nå fyller hun snart 17 år, sier Rita Sletner.

Hun og ektefellen følte at de hadde det veldig bra, og spurte seg selv hva de kunne bidra med til samfunnet. Så fant de ut at de ville gi et hjem til et barn som trengte det.

- Det har vi aldri angret på, sier hun.

Hun forteller at de var på et barnehjem før de fikk sin fosterdatter. Alle de barna de møtte ville bli med dem hjem, men det som skulle bli fosterdatteren, ville ikke bli med.

- Da fikk mannen min sånn ”Marthe Svennerud”- takter ; Je tek alle sju. Men da måtte jeg minne ham om at vi skulle gjøre det vi hadde blitt enige om, nemlig å ta vare på ett barn.

Det er klart en blir litt slik som han ble da, når en ser barn som trenger et nytt liv i et nytt hjem, sier Sletner.

Hun forteller at hun bor på en gård med tre generasjoner, og at alle – også datteren de hadde fra før av - mente det var plass til et barn til. Familien har også hatt noen avlastningsbarn i perioder.

Sletner mener det må fokuseres mer på barna, som opplever vold i hjemmet.

Aktiv på krisesenter

Rikta Sletner har gjenom flere år engasjert seg i krisesenterarbeide. Gjennom dette så hun tydelig at barn trengte å bli ivaretatt.

- Vi har nok vært alt for fokusert på kvinner og det at de blir utsatt for mishandling. Barn som er vitne til vold har det ikke godt, sier hun.

Hun forteller at mange av de barna, som har vært vitne til vold i oppveksten, finner man igjen på statistikkene enten som ofre eller overgripere senere i livet.

- Derfor må vi i sterkere grad hjelpe de barna som gruer seg for å gå hjem, eller gruer seg for å feire jul, fordi de da vet at det blir vold hjemme, sier Rita Sletner.

Vil gjeninnføre respekten i skolen

Rita Sletner påpeker at det er på tide at respekt gjeninnføres som et begrep i skolen. Folkeskikk og respekt er glemt bort som begreper, slik hun ser det.

- Når vi sammenligner oss med hvordan det er i skoler andre land, viser det seg at det i norske skoler er mye mer uro i skole- og klasseromssammenheng enn hos de vi sammenligner oss med, sier hun.

Hun mener at hennes egen generasjon foreldre har oppdratt barna som ”forhandlere”, og at det ikke bare har vært positivt.

- Når det gjelder skolen skal læreren være en autoritet, både faglig og sosialt, sier hun.

Gratis å være høflig

Hun mener dette med høflighet ikke er noe som koster penger.

Det dreier seg blant annet om å hilse på de man møter i klasserommet om morgenen, og å være generelt høflige.

- Rammer gir trygghet, sier Sletner, og mener at i de klasserommene der det er ro er det lettere for barna å lære mer. Det at man er tydelig på hva som er sosialt akseptert må komme klart frem, mener hun.

- Men riset bak speilet er jo ikke der lenger, poengterer programleder Finn Børge Stenbek, og peker på at barn i dag nær sagt kan gjøre det de vil uten å pådra seg noen form for reaksjon.

- Vi skal gjøre dette på barnas premisser, men det betyr ikke at man ikke skal holde munn når andre prater, sitte rolig på en stol i en klassetimen og utvise folkeskikk, sier Rita Sletner.

Synes lærerne gjør en bra jobb

Hun mener det finnes masse bra lærere i skolen, som begynner på lærerskolen fordi de har en genuin interesse av å være en fagformidler, og at de er interessert i å jobbe med barn.

- Lærerne er skolens viktigste ressurs. Da må vi gi dem den arbeidsdagen de ønsker seg. Barna selv påpeker i undersøkelser at det er så mye bråk i klasserommet at det er vanskelig å være der, og det må vi få en slutt på, sier hun.

En innringer, som selv har pedagogisk bakgrunn og også har flere barn, mener evnen til å veilede barn i rett øyeblikk – idet forskjellige situasjoner oppstår – er viktig, både for foreldre og lærere.

Han mener det har vært en svikt hos lærere og foreldre, og at det er derfor barna i dag mangler folkeskikkk i skolen.

Innringeren mener det må frigjøres mer tid i skolen, slik at lærerne får anledning til å snakke med de barna som er aktuelle, uten at hele klassen hører på.

En annen innringer mener barns mangel på akseptabel oppførsel er et samfunnsproblem. Innringeren mener at barna bl.a. får noen impulser fra TV-debatter som ikke er bra, og der voksne debattanter avbryter hverandre.

Rita Sletner ønsker seg en plass på stortinget de neste fire årene.

Samfunnsengasjement

- Hvis man er samfunnsengasjert, og ønsker å bidra, ender man kanskje i håndballklubb, fotballklubb eller også i politikken, sier Sletner.

Hun ønsker å være med på å bidra og har engasjert seg i politikk, som hun også synes er moro.

- Jeg driver for første gang med politikk på heltid, slik jeg har det nå, og trives med det, sier hun.

Ikke solskinnssiden

Sletner har arbeidet mye med vold, handel med kvinner og barn, barn i utsatte situasjoner og flere andre forhold hun mener et samfunn ikke skal finne seg i.

Men hun hevder dette ikke er så mørke og triste temaer at hun blir tung til sinns av det.

- Det er jo ikke solskinnssiden ved et samfunn jeg engasjerer meg i. Men samtidig er disse forholdene med politi, lovgivning og fengsel hele grunnlaget for å gi borgerne trygghet, og det er viktig, sier hun.

Ønsker fire år som politiker

Rita Sletner synes det har vært fire flotte år, som statssekretær i justisdepartementet, men vil aller helst bli valgt inn som politiker på stortinget.

- Jeg synes det hadde vært utrolig hyggelig å få tillitt fra innbyggerne i Østfold, til å ta en fireårs-periode som politiker på stortinget, sier hun.

Sletner mener Venstre er et sosialliberalt parti, som evner å stå i spennet mellom enkeltindividet på den ene siden, og samtidig ha gode løsninger for fellesskapet.

Hun hevder Venstre er spesielt også innen justispolitikken, som hun selv kjenner godt.

- Høyresiden i politikken sier straff, straff, straff, mens en del av venstresiden er myke og pusete.

Venstre klarer å skille mellom hvordan man skal straffe en 17-åring, som førstegangskriminell, og en notorisk kriminell. En fange er ikke en fange, og det er viktig å kunne forene de to ytterpunktene, sier hun.

Ikke for mange partier

Programlederen påpeker at Venstre er et lite parti, og at nyansene mellom partiene etter hvert ikke er så stor.

Han spør om det er nødvendig med så mange partier, og peker på at det er vanskelig å få et tydelig flertall.

- Jeg tror ikke dette har med antallet partier å gjøre. Politikere må tørre å være mye tydeligere. Snakke fra levra, og snakke så folk skjønner hva du snakker om er viktig, sier hun.

Hun peker på at det har vært mindretallsregjeringer i Norge siden 1971, og at det har gått bra med landet i disse årene.

- Vi er kåret til verdens beste land å bo i for tredje året på rad, og det sier jo sitt, sier hun.

Mange møter og mye reisevirksomhet følger med jobben som statssekretær. Her under kvinnevoldskonferanse i Sydney. T.v Nita Kapoor, leder i Kvinnevoldsutvalget og t.h. rådgiver i Likestillingssenteret, Rachel Paul. Foto: Scanpix