Bagdad ikke Stalingrad, men Groznyj

Av utenrikskommentator Jahn Otto Johansen

Flere kommentatorer har omtalt Bagdad som et nytt Stalingrad. Men dette bildet holder neppe. Den britiske militærhistorikeren Antony Beevor som har skrevet den autoritative boken om Stalingrad-slaget (utkommet på norsk på forlaget Spartacus), avviser bestemt at Bagdad vil bli et nytt Stalingrad.

I Stalingrad var det ikke angriperne, men forsvarerne som vant til slutt etter at byen ved Volga var totalt ødelagt og hundretusener lå igjen på slagmarken.
De fleste analytikere er enige om at Bagdads forsvarere må gi seg til slutt. Angripernes overmakt er så enorm at det sannsynligvis garanterer den endelige seier over Saddam Hussein og hans menn, selv om krigen kan trekke i langdrag og det kan skje mye uventet underveis.

Ødeleggelsen av Groznyj

Hvis man skulle bruke historiske sammenligninger er antagelig Groznyj mer relevant. Tsjetsjenias hovedstad ligger i dag i ruiner, men russerne er herrer i byen, selv om tsjetsjensk gerilja som fortsatt holder stand i fjellene, kan komme inn om natten og gjøre enkelte strøk utrygge. Russerne skiftet taktikk etter at de første gang skulle ta Groznyj. Deres egne tap ble så store at det ble innenrikspolitisk umulig å fortsette krigen. Da kampene ble tatt opp igjen forsøkte russerne å begrense egne tap med et enda kraftigere bombardement fra luften og fra artilleri og stridsvogner. Resultatet ser vi i dagens Groznyj. Det er en spøkelsesby. De sivile tap har vært enorme.

Motstanden skal bombes i senk

Vi ser nå at amerikanerne og britene satser på et massivt luftbombardement av Bagdad og de områder sør for byen der Saddams elitestyrker befinner seg. I mellomtiden har selvfølgelig disse styrkene spredt seg liksom Iraks politiske og militære ledere ikke sitter i sine praktbygg og venter på at rakettene skal treffe dem rett i pannen. Bombene og rakettene rammer nå ikke bare utkantene, men selve sentrum.

Det vil ramme sivile

De kan ikke unngå å ta med seg boligbebyggelse og andre sivile mål, selv om de allierte våpen er aldri så treffsikre. Selv om vi ikke tviler på Bush' og Blairs forsikringer om at de gjør alt som er mulig for å unngå sivile tap, så vil det bli stadig flere kvinner og barn som bæres frem av ruinene eller ligger igjen på markeder og andre offentlige plasser etter rakettnedslag.
Hvilke konsekvenser dette får for arabisk opinion og for reaksjonene i Europa og USA, behøver man ikke mye fantasi for å forestille seg.

Angrepsstyrkene venter på forsterkninger

For tiden pågår de kraftigste luftangrep vi har sett siden krigen begynte. Samtidig venter angrepsstyrkene på nye mannskaper og forsyninger. Ingen uavhengige militæranalytikere er uenige i den vurdering at forbindelseslinjene ble for lange og for sårbare. De allierte talsmenns forsikringer om at alt er under kontroll må tas for akkurat det det er, propaganda.

Propaganda er også forsvarsminister Donald Rumsfelds og øverstkommanderende Tommy Franks forsikringer om at "alt går etter planen". Vi må riktig nok ta forbehold om at vi ikke vet hva de opprinnelige planer gikk ut på. Men det virker nesten som besvergelser når Pentagons ledelse og Central Command`s øverstkommanderende i Qatar later som om alt er på skinner og at de var forberedt på alt som hittil har skjedd. Slik er det ikke i noen krig, selv i en datastyrt krig.

Mange overaskelser

Massen av lekkasjer fra CIA, Pentagon og Central Command i Tampa Florida er så entydig at det ikke er noen grunn til å tro annet enn at amerikanerne har fått seg en del ubehagelige overraskelser. Den irakiske motstanden var kraftigere enn ventet, og sivilbefolkningen gjorde ikke opprør og hilste invasjonssoldatene velkommen. Det tyrkiske NEI var også en strek i regningen, selv om amerikanerne sikkert hadde alternative planer for et slikt tilfelle.

Generalen som ble satt til side

Amerikansk og britisk presse har hatt utførlige beretninger om general Eric Shinseki som egentlig er Tommy Franks overordnede. General Shinseki er øverste sjef for US Army og skal snart trekke seg tilbake etter en lang og ærerik løpebane. Men general Shinseki har de siste to årene vært parkert på et sidespor. Han har vært holdt helt utenfor forberedelsene til Irak-felttoget fordi han hadde innvendinger mot forsvarsminister Rumsfeld og de andre ultrakonservative politikere i Pentagon.

Og Rumsfeld er ikke den mann som vil ha motforestillinger. Donald Rumsfeld kan være så "glitrende intelligent" han bare vil, men særlig klok er han ikke. Den kloke har en djevelens advokat som er lojal utad, men innad kommer med alle tenkelige moforestillinger.

"En Clinton-drittsekk"

Rumsfeld var ikke en gang lojal overfor hærsjefen, men omtalte ham offentlig som en irrelevant mann som var "helt på siden". I off-the-record-samtaler med amerikanske journalister karakteriserte Pentagon Shinseki som en "Clinton-drittsekk" som bare er opptatt av å bruke armeen til fredsskapende formål og ikke til å vinne kriger".

General Shinseki hadde nemlig begått den dødssynd, i Pentagons øyne, å fortelle en kongresskomite at det ville ta mange hundre tusen mann å holde Irak okkupert og at selve felltoget kunne kreve hundretusener militære og sivile liv. Dessuten mente Shinseki at den begrensede styrke som Rumsfeld opprinnelig sa var tilstrekkelig til å angripe Irak (100 000), var alt for liten. Shinseki ville ikke sette i gang noe felltog før han hadde bortimot 300.000 mann på plass. Utviklingen hittil ser ut til å gi generalen rett. Han kan også få uhyggelig rett på lengre sikt.