Bildene eller livet?

Det er vel så mye de valg du selv gjør som kan være bestemmende hvor utsatt du velger å leve. Men også hva du føler deg tvunget til.

Selvfølgelig har vi venta på den. På pressesenteret har fotografer og reportere hviska og tiska rundt i krokene, pakket opp bilene med telt, jerrykanner, ekstra reservehjul og kartonger med vann.

Jeg snakka seinest i dag med ei jente fra Detroit, USA, som fortalte at hun og noen kolleger hadde forsøkt å kjøre av vegen og i en bue gjennom ørkenen for å unngå politiets kontrollposter.

Ørkentur

Det hadde ikke gått i det hele tatt, og de skal vel være glade for at de ikke ble praia opp, for da hadde det blitt tvangsbruk av flybilletten hjem.

Men det er absolutt de som har greid denne manøveren, og det er kanskje et resultat av denne type suksessfylt ørkentur som ligger bak meldingen om at den første journalisten i denne krigen nå er død.

Jeg har så absolutt kjent følelsen sjøl; når du glaner gjennom linsa på kameraet, er du, inni hodet ditt, usynlig. Som en registrator av virkeligheten tar du ikke selv del i den, og er dermed uskadelig.

Mange har dødd av denne misforståelsen. I større og større grad har makta skjønt at journalister og fotografer utgjør en trussel, noe som har ført til dramatiske tall i statistikken.

Lett offer

Med de store videokameraene er fotografene utrolig synlige, og derfor et lett offer. Og alle som har noe å skjule har lært at bildene er vanskeligere å komme unna, enn en situasjonsbeskrivelse man bare kan avfeie som oppspinn.

Mediafolk er ikke fritatt for å komme på lista over drepte i krig, og det må snart gå opp for dem.

Frustrasjonen kan lett bre seg. Kruse og jeg kan gå på veggen av alle bortforklaringene, unnskyldningene, alle ulne anbefalinger om å komme tilbake senere.

Vi vet det er journalister der ute som har passert sperringene, lovlig eller ulovlig - ikke vet vi - mens vi hindres effektivt av politi, militære, bestemmelser, byråkrati, myndighetsutøvere. Da kan man fort bli fristet til en ørkentur.

Nyhetskrig

Men det er ikke bare valget man gjør sjøl som teller. De store TV-kanalene ligger i en intens nyhetskrig med hverandre, og det vises best under slike forhold.

Kravet til hver enkelt medarbeider er knallhardt, og det finnes åpenbart ingen unnskyldning for ikke å ha kommet seg inn i Irak.

Landet er dog en krigssone, men ”når konkurrenten har bilder fra alle krigsarenaene, hvorfor skulle ikke vi ha det?”

Livet er viktigere

Hjemmeledelsen i Oslo preiker sikkerhet, og selvfølgelig skal den ha prioritet.

Men jeg skal innrømme at det er vanskelig å forholde seg helt avslappet, når du merker at det blir roligere og roligere på hotellet for hver dag som går, frokostsalen har godt med ledige bord, at bilen med alle jerrykannene på taket ikke har vært sett på to dager, at den brautende fotograf-kollegaen ikke er å treffe i heisen mer.

Da er det bare gå opp på rommet, trekke pusten dypt, og minne seg selv om det viktigste av alt:

Ikke ett bilde er verdt livet!