Krigsstart ikke som planlagt

Av utenrikskommentator Jahn Otto Johansen

Praktisk talt alle amerikanske og britiske militære eksperter var enige om at krigen mot Saddam Hussein ville begynne med en kjempesmell. Over 3000 flybomber og krysserraketter skulle regne over Irak det første døgnet, og nesten umiddelbart etter ville de allierte styrker rykke frem mot Bagdad og Basra

"Strategisk overraskelse"

Det ble også talt om "strategisk overraskelse", uten at dette ble nærmere spesifisert. Men det var ingen tvil om at Bush-administrasjonen satset på en helt annen strategi enn den som ble brukt i den første Golfkrigen. For 12 år siden rykket ikke de allierte landsstyrker inn i Irak før etter en langvarig luftkrig.

Denne gang skulle luftbombardementet og de landmilitære fremstøt skje nesten samtidig. Det overordnede mål var, ifølge lekkasjer fra Pentagon, å tvinge frem en avgjørelse på kort tid. Det skulle ikke bli noen langvarig krig.

"Oportunistisk" krig

Åpningen på krigen ble imidlertid anderledes enn alle spådde. Luftangrepet på Bagdad natt til torsdag omfattet noen få fly og bare noen titalls krysserraketter, og de ble konsentrert om noen hus i utkanten av Bagdad.

I amerikansk terminologi het det "oportunistisk krig", "oportunistisk" da ikke i vanlig betydning av ordet, men et angrep mot mål som plutselig ble aktuelle. Et annet uttrykk som Pentagon brukte var "halshogging", dvs at man ved et begrenset luftangrep skulle kutte hodet av den irakske politiske og militære ledelse.

Tok CIA feil påny?

Ifølge Washngton Post, som i denne konflikten er svært regjeringstro, hadde CIA oppdaget hvor Saddam Hussein og hans nærmeste medarbeidere befant seg, og etterretningstjenesten mente også å vite hvor de ville oppholde seg noen timer fremover. Altså måtte det handles raskt og anderledes enn opprinnelig planlagt.

Amerikanerne har en meget avansert elektronisk etterretningsteknologi og er i stand til å avlytte og se det meste på bakken i Irak uansett værforhold. Men CIA har tatt feil før og gjorde det muligens også denne gang. Saddam Hussein ble ikke drept i overraskelsesangrepet. Da han kort tid etter gikk ut på fjernsynet og talte til det irakske folk, kunne han angi tidspunktet for angrepet. Altså var det ikke noe som var tatt opp på forhånd.

Amerikansk-britisk sprik

Britene var mer forsiktige enn amerikanerne i sin beskrivelse av det som skjedde. Fra London het det at luftangrepet var et "skudd for baugen", altså en advarsel til de irakiske sivile og militære ledere.

Spriken mellom amerikanske og britiske fremstillinger tyder på at det gikk ikke helt som planlagt. Det vil det sansynligvis heller ikke gjøre i fortsettelsen av krigen, selv om det bebudede masseangrep med den etterfølgende storm på Bagdad kommer i løpet av kort tid. Men overraskelser og uforutsette ting vil sikkert dukke opp og fremtvinge en omlegging av planene som ligger i datamaskinene.

Kort eller langvarig krig?

Spørsmålet blir da om USA og Storbritannia klarer å tvinge frem den ønskede avgjørelse på relativt kort tid og begrense både egne og sivile irakske tap. Det er en betingelse for at ikke Tony Blair skal lide et endelig nederlag og at USA ikke blir totalt isolert internasjonalt. Oportunismen er utbredt i internasjonal poliotikk.

Går det etter Pentagons ønsker og planer, vil alle de som har sittet på gjerdet, flokke seg rundt president George W. Bush. Går det dårligere, vil de fleste av de Washington nå fremstiller som sine støtter - over 50 stater - beinfly for å komme lengst mulig vekk fra USA. Derfor må det ansees som en skuffelse for Washington at man ikke klarte å ta Saddam Hussein i det begrensede luftangrepet. Åpningen på krigen ble snarere et antiklimaks enn den store smell.