Å ha flere tanker i hodet

Av Tom Egil Hverven

Jeg tok fram en to år gammel plate her om dagen "Community Music" av Asian Dub Foundation. Vanligvis er ikke en CD fra år 2000 noe jeg ville betrakte som en gammel skive, men denne platen er virkelig blitt eldre, den har gjennomgått en forvandling på de to åra som er gått siden jeg hørte den første gang.

Rettere sagt, det er verden som har forandret seg, slik at tekstene og musikken høres helt annerledes ut. Støvet fra de bombede tvillingtårnene i New York har falt, tvers over Atlanteren og rett i fanget på Asian Dub Foundation.

Nye muligheter

"Community music" er foreløpig den siste studioplata til den britiske gruppa som består av n’te generasjons asiatiske innvandrere i London. De utviklet sin musikk i miljøet rundt musikkskolen Community Music. Plata er en utskjelling av hindringer og en hyllest til nye muligheter i dette miljøet.

I låta "New Way, New Life" synger de: "Now its seems we have arrived. Our opportunity will no longer be denied". Vi er framme, ingen vil nekte oss muligheter lenger. Etter at "Community music" kom ut for to år siden, har Asian Dub Foundation turnert for fulle hus over store deler av verden, også i Norge. På hjemmesiden på nettet lover de å komme med en ny plate i løpet av et år. Jeg gleder meg.

I skyggen av Twin Towers

Men det finnes skår i gleden. Etter bombingen 11. september 2001 merker jeg at jeg leser de sinte, men optimistiske tekstene på plata i et nytt lys, eller kanskje i en ny skygge. Jeg forsøker å tenke meg hva som nå er livsbetingelsene for den stoltheten og optimismen som strålte ut av "Community Music".

"Kan det virkelige, det virkelige Storbritannia værsåsnill å stå fram. Dette er den nasjonale identitetsparaden" synger Asian Dub Foundation sint og ironisk på en gang - og peker rett på det mest fundamentale problemet i de fleste land i Europa akkurat nå: Hva er den virkelige nasjonale identiteten? Hvordan kan den nasjonale identiteten stå fram når den ikke lenger er én?

Asian Dub Foundations energi ligner på den Shabana Rehman sto fram med da hun for et par år siden ble spaltist og kommentator i Dagbladet. Siden har hun markert seg som debattant og standup-artist, den mest markerte av alle andre- eller tredjegenerasjons innvandrere i Norge.

Heia Rehman, ned med Gullestad

Denne måneden har vi hatt en stor debatt om det flerkulturelle, om innvandring og integrering og de intellektuelles ansvar i mange norske medier. Den går omtrent slik: Heia Shabana Rehman, ned med Marianne Gullestad! Heia Gullestad, ned med Rehman! Debatten bølget fram og tilbake, helt siden Dagblad-skribenten Shabana Rehman angrep venstreintellektuelle som Gullestad for unnfallenhet i debatten om det flerkulturelle samfunnet.

Debatten har så langt fått fram en rekke nye synspunkter og konstellasjoner som ikke var like opplagte før debatten startet. Men Shabana Rehmans debatteknikk er nokså spesiell. Hun denger løs på Gullestad uten å vise særlig stor vilje til å lese hva Gullestad har skrevet om henne. Her gjelder tydeligvis tabloidjungelens lov om å ta meningsmotstandere med alle tenkelige retoriske midler.

Feilvurdering

På den annen side har nok Gullestad grovt feilvurdert virkningene av å stå fram med det hun kaller "en nøktern gjennomgåelse av Shabana Rehmans rolle i den norsk offentligheten."

Hvis Marianne Gullestad har lært noe av denne debatten, må det vel være at det ikke lenger finnes noen som heter nøkternt i det flerkulturelle samfunnet.

I boka "Det norske sett med nye øyne" (som kom tidligere i år) framstår hun riktignok som en som har tenkt gjennom hvordan eget ståsted farger framstillingen. De fleste middelaldrende akademikerkvinner fra Oslo har ikke anstrengende tett kontakt med det flerkulturelle i sin hverdag. Gullestad er opptatt av å lese tekster og vise hvordan diskriminering blir mulig gjennom det hun finner i tekstene.

Men i debatten med Rehman framstår hun lett som intellektualiserende moralist som anklager Rehman for ikke å følge akademiske spilleregler. Hun framstår med en ovenfra-og-nedad-holdning som mange har reagert på.

For den som gidder å lese bøker, er faktisk også Shabana Rehmans artikkelsamling "Nå" atskillig mer nyansert enn artiklene hennes virker når de står en og en i Dagbladet. Hun har jo humor, dama.

Blendverk

Et kjernepunkt i debatten er at Shabana Rehman ikke innser hvor problematisk det er å delta på premissene til de mediene som hele tiden livnærer seg av tilfeller som hennes eget. Enhver TV-stasjon eller tabloidavis som skal ta i en komplisert sak trenger hele tiden et case, et tilfelle, en historie, noe som gir oss seere og lesere et skinn av noe personlig, nærmest privat, og dermed pirrende virkelig. Problemet med slike case eller tilfeller, er at de ofte blir fordreid i medienes bruk av dem, til et skinn, et blendverk, som tildekker vel så mye som det avslører.

Denne debatten dreier seg også om å definere hva som er virkelig, hva som er sant. "Today the colour line/is the power line/is the poverty line". I dag er den fargede linjen / kraftlinjen / fattigdomslinjen, heter det uutgrunnelig hos Asian Dub Foundation.

Slavoj Žižek

Om et par uker får Norge besøk av en filosof som er minst like flink til å stille opp paradokser om det flerkulturelle som Asian Dub Foundation. Han er fra Ljubljana i Slovenia, heter Slavoj Žižek. Han er virksom over store deler av verden som ekstremt produktiv forfatter, lærer og foredragsholder. Om noen har opplevd flerkulturelle utfordringer på kroppen, må det være en mann som har gjennomlevd Balkan på 1980- og 1990-tallet.

Gyldendal gir ut Žižeks siste bok "Virkelighetens ørken" med god hjelp av oversetter Espen Søbye og Kjartan Fløgstad, som har skrevet etterordet. De to har også intervjuet Žižek i kommende nummer av tidsskriftet Samtiden, som er i handelen om et par uker.

Karnevalistisk normalitet

Et av de mest interessante trekkene ved intervjuet Žižek gir til Samtiden, er at han går i mot den tankegangen om at kunstnerisk karnevalisme, gjøgleri eller for den saks skyld standup-komikken kan virke som en slags maktkritikk. I intervjuet er det framfor alt kjente tanker om den karnevalistiske kunsten som subversiv motstand mot makta som får gjennomgå.

Men det slo meg at Žižek også leverer en kritikk som også er relevant når det gjelder Shabana Rehman og hennes humoristiske forsøk på å snu opp ned på kjente verdier. Žižek mener denne typen humor mer bekrefter, stabiliserer og sementerer enn den bidrar til forandring. Han fastslår at det karnevalistiske er blitt det normale i senkapitalismen, og det trenger man for så vidt ikke mer enn kaste et blikk på en fjernsynsskjerm eller en tabloidavis for å få bekreftet.

Nye oppdagelser

Noe av det mest karnevalistiske eller hysterisk morsomme er for eksempel når VG-journalister som Hanne Skartveit oppdager ordet hersketeknikk. Hun veiver vilt rundt seg med begrepet i naiv tro på at det professorene og ikke journalistene som har makt i Norge. Ha. Ha. Skartveit.

Žižeks kritikk av karnevalismen støtter jo derimot indirekte Marianne Gullestad i debatten. Hennes poeng i den aller første artikkelen var jo nettopp at Shabana Rehman - i tillegg mange gode innspill og tanker - gjennom sine kommentarer også bekrefter fordommer og lar være å utfordre en del typisk norske tendenser til å overse diskriminering og rasisme. Man må kort sagt kunne ha flere tanker i hue på en gang. Det er Žižek god til.

Viktig bidrag

Intervjuet med Žižek som kommer i Samtiden, og ikke minst boka "Virkelighetens ørken" er rett og slett viktige bidrag til en debatt som langt fra er ferdig. Han er ikke nøkternt analyserende som Gullestad, og han er heller ingen lystig optimist når det gjelder framtida, men han har levert bøker og tanker som både Rehman, Gullestad og andre kunne ha bruk for i debatten.

Blant annet er det interessant at en materialist og marxist som Žižek virker svært åpen for å se på hvordan religioner som kristendom og islam også har positive elementer som kan brukes i debatten om det flerkulturelle.

Jeg tror vi skal få høre mer om Slavoj Žižek og hans forfatterskap i ukene som kommer.


Av Tom Egil Hverven
NRK P2, lørdag 17. august 2002
Bearbeidet for nett av Mie Sundberg