Jeg var en fundamentalist

Jeg var en gang en fundamentalist. Jeg ble forelsket i ei jente, hun gikk i et kor, koret var kristent og dermed var det gjort. Som syttenåring trodde jeg det skulle være mulig å finne fram til et fundament for troen gjennom å lese Bibelen grundig og få alt til å gå opp. Jeg søkte en totalforklaring av verden og historien, fra skapelsen til de siste ting.

Dette skjedde på 1970-tallet. Jeg gikk på videregående skole på en kant av landet der rødfarger dominerte det politiske landskapet. Arbeiderpartiordføreren i hjembygda mi ble valgt på den tida, og han er ordfører fremdeles, nesten 30 år seinere!

Norske fundamentalister

Men under den stabile arbeiderpartikulturen kokte det. Rundt omkring meg fantes venner og klassekamerater som bekjente seg til en annen form for tro, til marxismen og leninismen, i små celler i AKP (ml).

Den gangen tenkte jeg at de og jeg levde i to helt forskjellige verdener. Jeg husker vi diskuterte i skolegården. Noen av dem var ateister og trodde på en omveltning av samfunnet gjennom væpna revolusjon. De dro inn til byen, gikk i tog og solgte Klassekampen. Jeg satt heller inne og leste Bibelen.

Dag Solstad

Først langt seinere, blant annet gjennom lesning av Dag Solstads forfatterskap, ble det klarere for meg at det er en grunnleggende, kall det gjerne fundamental, sammenheng mellom den lavkirkelige legmanskristendommen jeg var en del av, og den formen for tro som preget AKP (ml).

I tid faller dette sammen med at Børre Knudsen nektet å gjøre sine embetsplikter som prest i Balsfjord, i protest mot abortloven. Børre Knudsen ville ha lover i pakt med sin tolkning av Guds ord. AKP (ml) på sin side ville skape et annet samfunn, i teorien ved bruk av vold, om enn ikke i praksis som dagens terror. Jeg er likevel temmelig overbevist om at det finnes sammenhenger mellom bevegelsene jeg vokste opp i og terroren som kommer til uttrykk 25 år seinere.

Å lese seg ut av fundamentalismen

Hva skjedde med min egen fundamentalisme? All bibellesinga gjorde noe med meg. Jeg måtte tenke over det jeg leste. Og jo mer jeg tenkte, jo mindre fikk jeg det til å gå opp slik enkelte legpredikanter i ungdomsmiljøet jeg vanka i sa det skulle gå opp.

Jeg studerte teologi, og støtte mot en tradisjon som leste bibelen kritisk, med vekt på språklig og historisk forståelse. Jeg ble interessert i selve språket, hoppa over på filosofi og videre til litteratur. Hele den prosessen var lang, den strakte seg over hele 1980-tallet og vel så det. Da tiåret med økonomisk oppsving og jappetid var over, var jeg blakkere enn de fleste rundt meg. Men jeg hadde i alle fall lest meg ut av fundamentalismens falske sikkerhet og inn i en kulturelt sett rikere usikkerhet.

Jeg hadde vent meg til å tenke at det ikke finnes noen siste, dypeste grunn for mine personlige overbevisninger. Det finnes heller ingen gudgitt, autoritativ siste begrunnelse for lover og regler i samfunnet. Og jeg var blitt overbevist om at det var feil å lete etter slike begrunnelser eller fundamenter. Både vitenskapen og selve samfunnet framsto som en båt som stadig må vedlikeholdes og bare kan bygges om bit for bit, mens vi alle seiler i den.

Godta selvmordsbombere?

Men hva betyr dette? Skal vi forstå og godta fundamentalister som sprenger seg selv og andre i lufta? Ja, for å sette det helt på spissen, kanskje vi skal det. Det betyr ikke at jeg forsvarer den nihilistiske tankegangen som ligger under selvmordsterror. Men jeg har en plikt til å forsøke å forstå. Kanskje det er på tide å innse at fundamentalismen er et uttrykk for et idemessig vakuum etter de store ideologienes periode i forrige århundre. Fundamentalismen er også en slags tankens og viljens selvbeskyttelse mot trykket fra moderniseringen og globaliseringen.

Store områder av Midt-Østen er blitt hengende igjen mens dominerende land i Vesten har kjørt et rått løp for å holde kontroll over oljefeltene. Samtidig har mange land i Øst-Asia opplevd en økonomisk framgang som setter fattigdommen og stagnasjonen i Midt-Østen i et enda grellere perspektiv.

- Midt-Østen oppleves av mange muslimer som et svart lokk mellom framskrittet i vest og øst, sier islam-forskeren Bernard Lewis i den tyske avisa Die Zeit denne uka. Han advarer likevel mot å forenkle. Terrorens opphav er ikke fattigdom alene. Den vokser også fram i en velhavende middelklasse som leser Koranen omtrent slik jeg leste Bibelen som 17-åring.

Økonomi og kulturell frihet

Jeg leste meg ut av en fundamentalistisk bibeltolkning fordi jeg hadde fri tilgang på informasjon, tilgang på bøker. Jeg bodde i et land som hadde økonomi til å holde seg med store biblioteker, selv langt utpå en pottitåker i Odalen, der jeg vokste opp. Jeg bodde i et land som hadde økonomi sterk nok til å gi meg studielån, slik at jeg kunne studere over mange år uten å jobbe full tid ved siden av. Og jeg bodde og bor i et land som har økonomi til å oversette hundrevis av bøker til norsk, hvert år. I følge Die Zeit oversettes det i hele den arabiske verden ikke mer enn 300 bøker pr år. Omkring 180 millioner mennesker har arabisk som morsmål. Vi er under fem millioner nordmenn.

Fundamentalismen henger sammen med et raseri over slike forskjeller. Og den er et resultat av at mulighetene for enkeltindividet er himmelropende forskjellige.

Vestens svar på terror er i øyeblikket å innskrenke individets muligheter. Dersom de lovene og restriksjonene som nå foreslås blir gjennomført i årene framover, vil muligheten til å studere og utveksle kulturell erfaring på tvers av landegrensene bli drastisk redusert.

Ødelegger demokratiet for å redde det

Filosofen Richard Rorty skriver i siste nummer av Die Zeit at det ikke er terrorismen alene som er den største trusselen mot de vestlige demokratiene. Han mener de vestlige regjeringenes svar på terroren er en større trussel. Regjeringene risikerer å knuse de sosiale og politiske institusjonene som er bygget opp i Europa og Nord-Amerika de siste 200 årene. Rorty mener de vestlige regjeringene står i fare for å ødelegge demokratiet i den hensikt å redde det.

Terrorbombe i Madrid 11. mars 2004

”De framskrittene menneskeheten gjorde i det nittende og tjuende århundre skyldes i stor grad den økte innflytelsen den offentlige meningen hadde på utformingen av den regjerende politikken”, skriver Richard Rorty. Nå blir denne utviklingen satt i revers. Mer og mer av den vestlige sikkerhetspolitikken undras offentlighet, og tilstanden for demokratiet er dramatisk forverret etter 11. september 2001. Rorty hevder vi har fått en politisk elite som skjuler sine strategier for offentligheten. Hvert nytt terroranslag mot et vestlig land, som 11. mars 2004 i Madrid, vil føre til ytterligere innskrenkninger når det gjelder personlig frihet og dermed den frie flyten av informasjon.

De andres frihet er vår sikkerhet

”I det verste scenarioet vil historikerne en dag måtte forklare hvorfor vestens gullalder bare varte i 200 år. De tristeste sidene i historiebøkene vil være de som beskriver hvordan borgerne i demokratiene, ved deres feige samtykke i regjeringenes hemmeligholdelse, selv hjalp til med å frambringe katastrofen”, skriver Rorty.

De andres frihet er vår sikkerhet, antyder den amerikanske journalisten Paul Berman i boka ”Terror og liberalisme”, som jeg har lest de siste dagene, fordi den er oversatt til norsk på Dinamo forlag. De andres frihet er vår sikkerhet. ”La oss være for de andres frihet”, skriver Paul Berman i en vakker formulering i en viktig bok.


Av Tom Egil Hverven
P2-kommentaren, NRK P2, 20. mars 2004