Hukommelse og ødeleggelse

Den tysk-engelske forfatteren W.G. Sebald skriver om beslektede temaer i flere bøker. ”Austerlitz”, hans siste bok, er akkurat kommet på norsk. Sebald døde for to og et halvt år siden, midt i et forfatterskap som i løpet av ti års tid hadde steget til en stille form for verdensberømmelse.

Sebald slår innover

For hva skjer når man begynner å lese Sebald? Jeg må innrømme at det er lenge siden jeg har støtt på tekster som virker så sterkt. Sebald slår innover i meg på en måte som nesten ingen andre forfattere har oppnådd de siste årene, til tross for at jeg har en jobb som tillater ganske mange å forsøke.

Sebald utfordrer meg på et personlig plan, i forholdet til mitt eget minne. Bøkene hans borer dypere og dypere inn i spørsmålet om hva det er å huske noe, både fra mitt eget liv og fra historien rundt.

Trangen til å ødelegge

Samtidig antyder som sagt Sebald hvordan det å minnes historien henger sammen med ødeleggelsesevne, ja, også med selvdestruktivitet. Han referer ikke til selvmordsbombere eller terrorister i de bøkene jeg har lest.
Men flere av hovedpersonene hans har et drag av ødeleggelsestrang som ikke er begrenset til historier fra det 20. århundre. Gåten om menneskets selvdestruktivetet er bare blitt større etter milleniumsskiftet, for eksempel i Jerusalem og områdene rundt byen.

Sebald tilhører sjiktet av de beste forfatterne i verden de siste ti-tjue årene. I den beste litteraturen finnes både sterke følelser og sterk, ny erkjennelse. Virkelig god litteratur utfordrer mange sider av leseren samtidig: undring, medfølelse, glede, fascinasjon, utforskertrang, oppgitthet, tenksomhet, tristhet. Alt dette finnes i fullt monn hos Sebald.

Utilpass tysker

Winfried Georg Maximilian Sebald, forkortet til W.G. Sebald når han skrev bøker, var født i 1944 og vokste opp i Bayern helt syd i Tyskland. Bøkene hans forteller i små brokker om at han ikke finner seg helt til rette i Tyskland, for å si det mildt.

I 1966 utvandret Sebald til England, hvor han etter hvert ble professor i litteratur ved University of East Anglia i Norwich og forfatter av mye god sakprosa. Først ganske seint i livet fikk han også gjennomslag som skjønnlitterær forfatter, særlig etter at boka ”Schwindel. Gefühle” ble antatt av Hans Magnus Enzensberger i en prestisjefylt tysk serie i 1990.

Usedvanlig reiselitteratur

Sebald skaper en helt spesiell variant av reiselitteraturen ved at bøkene dels skildrer reiser Sebald selv gjør, dels lar enkeltmennesker han kjenner eller treffer komme til orde. Etter hvert kan de ta mer og mer over, og føre ordet side opp og side ned, i en frenetisk skrivestil uten punktum, blandet med mer eller mindre autentiske fotografier i svart-hvitt som bidrar til å øke følelsen av å lese noe sant, ekte og dokumentarisk, samtidig som denne følelsen alltid er ledsaget av en tvil, en undersøkende, rastløs tvil på hva som er sant, en undersøkelse av hvordan minnet fungerer, både hos den som forteller muntlig, slik mange av Sebalds kilder gjør, og den som skriver det ned, slik han altså selv gjør, med helt unikt resultat. Bøkene er dermed verken rene reportasjer eller ren fiksjon, men noe midt i mellom, som setter begreper som minne og sannhet på spill.

Mesterlig oversatt av Geir Pollen

"De utvandrede"

I den aller siste boka, ”Austerlitz”, har han utviklet denne sære litterære metoden til stort mesterskap. Den første boka av Sebald som kom på norsk, ”De utvandrede”, ble mesterlig oversatt av Geir Pollen i 2001. Den består av fire fortellinger, alle om jøder som utvandret fra tysktalende områder av Europa.

En av dem handler om Ambros Adelwarth, en grandonkel Sebald sier han bare så vidt har truffet, men som det går historier om i familien, ikke minst fordi Adelwarth lenge var så taus om sin egen fortid. Som tjener for en rik jødisk familie i New York har han levd det mest fantastiske livet man kan tenke seg ved begynnelsen av det forrige århundre. Først når karrieren er over, begynner Adelwarth å fortelle.

”Da selv de ubetydeligste av de reminisensene som han svært langsom hentet opp fra et åpenbart uloddelig dyp, var forbausende nøyaktige, kom jeg etter hvert som jeg hørte på ham til den overbevisningen at onkel Adelwarth riktignok hadde en ufeilbarlig hukommelse, men neppe lenger en erindringsevne som var i samsvar med denne hukommelsen. Å fortelle var således både en plage og et forsøk på selvbefrielse, en slags redning og samtidig en ubarmhjertig selvutslettelse for ham.”

Når fortellerevnen svikter

Sebald lar ingen av sine mange kilder i familien si nøyaktig hva han forteller, han beskriver bare hvordan Adelwarth synker inn i en stadig mer avgrunnsdyp depresjon. Han blir mindre og mindre i stand til å fortelle, samtidig som behovet for å fortelle blir stadig større.

I denne lammende tilstanden legger han seg, i begynnelsen av 1950-årene, frivillig inn til sjokkterapi på et sykehus langt oppe i staten NewYork, hvor han dør noen år senere. Men historien stopper ikke der.

Reisen til Jerusalem

Karakteristisk for Sebalds stil er vekten på detaljer, en nesten manisk opptatthet av ørsmå detaljer ved arkitektur og bygninger der han ferdes. I kapitlet om Adelwarth kommer aldri noen ordentlig forklaring på onkelens tungsinn, hans skjebne som pasient for en type sjokkbehandling ingen mennesker ville overlevd.

I stedet referer Sebald fra en dagbok Adelwarth førte på en reise som gikk til Jerusalem i Palestina i 1913. Slik skildrer onkel Adelwarth selv møtet med byen over alle byer, som for en jøde kunne være forbundet med noe opphøyd, en opplevelse renere enn noen annen. Men sannheten er fryktelig, han plages av ”en vedvarende følelse av beklemmelse og elendighet”:

”Uansett i hvilken retning vi gikk, så førte veiene hele tiden til kanten av en av de mange kløftene som skjærer gjennom byen og faller bratt ned mot dalene. I dag er kløftene for det meste fylt med avfallet fra et millennium, og overalt renner åpen kloakk ut i dem. Som en følge av dette er vannet i tallrike brønner blitt udrikkelig. De tidligere dammene i Siloam er nå bare råtne pøler og avløpsgroper der dunsten stiger opp fra gjørmen på bunnen og sannsynligvis forårsaker de epidemiene som bryter ut nesten hver sommer.”

Erindringen som et tårn

”Avfallet fra et millenium”? Det er som om onkelen beskriver selve møkka i den historien han selv er en del av, en historie som billedlig talt kunne flommet over av reint drikkevann, men som i stedet er en kloakk, fylt av århundrers menneskelig søppel. Hva gjør det med ham? Sebald lar leseren trekke sine egne konklusjoner. Onkelen reiser rundt i det lovede landet noen dager til, før han avslutter notatboken i 1913, rett før 1. verdenskrig bryter ut. De er tilbake i Jerusalem og det er begynt å snø.

[…] han måtte tenke mye på fortiden mens han så ut av hotellvinduet på byen som svevet hvit i skumringen som senket seg. Erindringen, føyer han til i en etterskrift, står ofte for meg som en slags dumhet. Den gjør en svimmel og tung i hodet, som om man ikke så tilbake gjennom tiden som flykter, men stod i et av disse tårnene som fortaper seg i himmelen, og så ned på jorden fra stor høyde.”

Slik slutter kapitlet om Adelwarth i boka ”De utvandrede”. Den utvandrede tyske forfatteren W.G. Sebald døde i en bilulykke i den nye hjembyen Norwich i England i desember 2001. Men før det hadde han rukket å skrive flere bøker. ”Saturns ringer” og ”Austerlitz” er hittil kommet på norsk, for min del må Gyldendal gjerne gi ut alle.


Av Tom Egil Hverven
P2-kommentaren, NRK P2, 8. mai 2004