skilleBanner kroningsjubileet skille_slutt
kommentar_3_1_banner
Her er du: NRK.no > Nyheter > Kommentar Sist oppdatert 16:09
NRK Nyheter
Tlf: 23 04 80 00
Faks: 23 04 71 77
nettnyheter­@nrk.no
Adresse: 0340 Oslo

Publikumsservice
Tlf: 815 65 900
info@nrk.no


Nyhetsredaktør:
Rune Nøstvik
Ansvarlig redaktør NRK.no: Are Nundal

Tips NRK Nyheter:
nyheter@nrk.no
Tips alle nyhets­redaksjonene
Tlf: 23 04 80 00

 

Seierstads burkha og Hegers hatt

”Denne bok er ikke sann” skrev forfatteren Anders Heger i ”Mykle – et diktet liv” for fire år siden. Det er til og med de første fem ordene i boka. Nå sier forleggeren Heger noe helt annet, om ”Bokhandleren i Kabul”. Heger har for mange hatter, mener Tom Egil Hverven i ukas P2-kommentar.

Publisert 10.10.2003 13:14. Oppdatert 11.10.2003 08:59.
Debatten om Åsne Seierstads ”Bokhandleren i Kabul” er en viktig debatt, fordi den også dreier seg om makt og etikk: Jeg sikter til den makten vi som skriver offentlig har når vi definerer hva som er sant, og den etikken vi bør ha i bånn før vi ytrer noe.

Innvadering av privatlivet

Det er fort gjort å bli enige om at Åsne Seierstad kunne løst noen problemer ved å inngå en klarere kontrakt med bokhandleren i Kabul. Før en journalist innvaderer privatlivet så grundig som hun gjør i boka, bør det foreligge en skriftlig avtale som begge parter forstår sånn noenlunde likt.

Men før man innvaderer folks privatliv bør man også ha en kontrakt med leseren, slik at vi forstår hva vi skal lese. Spørsmålet om sjanger er akutt i denne diskusjonen. I etterpåklokskapens lys, er det lett å se at de første sidene i ”Bokhandleren i Kabul” er grunnleggende tvetydig skrevet.

Et familiedrama?

Åsne Seierstad, Anders Heger og Brynjar Meling. (Foto: Thomas Bjørnflaten/Scanpix)
Boka presenterer seg faktisk ikke verken som en roman eller dokumentar, men som ”Et familiedrama”. Alle som kan lese, ser at dette ikke er noe drama, slik vi finner det hos Henrik Ibsen eller Jon Fosse. Alt i denne teksten etter forordet presenterer seg som en roman, der forfatteren er like lite synlig som kvinne i burkha i Kabul og like allestedsnærværende som en gud i teksten.

Likevel holder Åsne Seierstad og hennes forlag fast ved at dette er en journalistisk, dokumentarisk tekst. Det som står der, er sant, bortsett fra at det er delvis anonymisert, slår Seierstad og forleggeren Anders Heger fast, gang på gang. Åsne Seierstad presenterer det slik i forordet:

”Jeg har skrevet i en litterær form, men til grunn for det jeg skriver, ligger virkelige historier som jeg har vært med på, eller som jeg har fått fortalt av de som var med. Når jeg skriver hva personene tenker eller føler, er det basert på det de har fortalt meg at de tenkte eller følte i den situasjonen som blir skildret.” (s.11).

Ny journalistikk eller hva?

I en debatt i NRK1s Standpunkt for et par uker siden kalte den svenske forfatteren Jan Guillou Åsne Seierstads stil for ”new novelism”. Guillou vrir på uttrykket ”new journalism”, en form for skrivekunst som særlig er kjent fra USA.

”Nyjournalistikken” forlater ”gamnmeljournalistikkens” ideal om objektivitet til fordel for en personlig, subjektiv og til dels kritisk og sarkastisk form. Amerikanere som Hunter S. Thompson og Tom Wolfe er kjente forfattere innen denne formen. De skriver artikler og utgir romaner som går over grensen mellom fakta og fiksjon.

Seierstad går motsatt vei. Hun skriver en tekst som etter alle vanlige sjangerkonvensjoner er fiksjon, altså en roman, men hun presenterer den som fakta, som sann eller dokumentarisk. Det er dette som gjør at vi debatterer boka fremdeles, ett år etter at den kom ut. Debatten har å gjøre med hva vi har rett til å gjøre i språket.

Den språklige vendingen

Debatten om ”Bokhandleren i Kabul” henger dermed også sammen med debatten om konsekvensen av den såkalte språklige vendingen i vitenskapene. Den språklige vendingen er en samlebetegnelse på en utvikling innen humaniora og samfunnsvitenskap de siste tiårene, hvor forskere er blitt mer og mer bevisste på hvordan vitenskapen opptrer i språket.

Debatten har gått med ujevne mellomrom i norske aviser i et par tiår, seinest i Aftenposten de siste ukene, mellom blant andre Raino Malnes og Thorvald Sirnes. Jeg mener kort sagt at Malnes tar mest feil og Sirnes mest rett i den debatten.

Seierstads norske burkha

Like enkelt sagt, er Åsne Seierstads forhold til sannhet i ”Bokhandleren i Kabul” preget av at hun ikke er rammet av, eller har innsett konsekvensen av, ”den språklige vendingen”. Det virker ikke som hun innser at hun tildekker sin egen rolle som observatør langt ut over det å gå i burkha i Kabul.

Når hun kommer hjem, går hun på mange måter i en norsk, språklig burkha. Det heldekkende plagget er skapt av norske synsmåter og fordommer hun ikke reflekterer i sin egen tekst. Denne språkburkhaen skaper etiske problemer for det hun ønsker å formidle.

Vi er alle retorikere

En konsekvens av den språklige vendingen er at flere som ytrer seg i offentligheten bør tenke gjennom sitt eget ståsted, og være årvåken i forhold til hva språket formidler til andre. Vi sier gjerne at det er "bare retorikk" når noen utnytter ord og vendinger til sin fordel.

Den språklige vendingen skaper en bevissthet om at vi alle er retorikere når vi beveger oss ut i språket. Debattene om ord som neger, fremmedkulturell, innvandrer og så videre, er slike debatter. Ordet innvandrer dekker for eksempel over at vi alle nedstammer fra innvandrere, hvis du ser det i et lengre tidsperspektiv.

Skjønnlitteraturen har for så vidt vært full av refleksjon over dette, siden tidenes morgen, men vitenskapen og journalistikken har lenge trodd de kunne slippe unna. Mange forskere og journalister tror fremdeles på ulike former for objektivitet. Ikke minst har det vist seg i debatten om ”Bokhandleren i Kabul”.

Hvem hørte på al-Kubaisi?

Men andre var tidlig ute med å vise forståelse for den språklige vendingen, og tvetydighetene som følger av det. Best var kanskje den iransk-norske forfatteren Walid al-Kubaisi. Han hadde problemer med å få meningene sine på trykk i de store avisene. Men han skrev en artikkel i avisa Dag og Tid allerede den 26. april i år, der han hevdet at ”boka til Åsne Seierstad burde diskuterast ut frå kva urett ho har gjort mot sanninga, familien til bokhandlaren og mot journalistisk etikk.”

Jeg leste den og tenkte at noen burde ta opp den hansken da. Men jeg var for treig og gjorde det ikke før nå. I mellomtiden har Walid al-Kubaisi meget velfortjent fått Skjervheimprisen for sin unike innsats i norsk offentlighet. Han skriver videre:

”I vår islamske del av verda er det god moral å fortelja korleis ein vert handsama og motteken, ikkje korleis vertane handsamar kvarandre. Ein snakkar om gjestfridom, den gode maten og om openheita, men ikkje om at soverommet til verten var uryddig og at kona var pen eller grim. Sultan var styrd av den kulturelle bakgrunnen sin, difor var det lett for Seierstad å svika han.”

Anders Hegers hatter

Slik skriver Walid al-Kubaisi flere måneder før debatten tar av og nærmer seg en såpeopera. En av rollefigurene i de siste episodene av den forundrer meg aller mest. Hvordan kan forleggeren Anders Heger opptre som han gjør i debatten – og pukke på at boka om ”Bokhandleren i Kabul” både er sann og etisk fullt etterrettelig? Det er jo bare fire år siden han ga ut den flotte biografien om Agnar Mykle, ”Mykle – et diktet liv”. Den boken er, slik jeg leser den, drevet fram av et sterkt ubehag hos Heger, nemlig ubehaget over Mykles bruk av levende modeller i sine bøker.

Hva er ”Bokhandleren i Kabul”, om ikke en levende modell, misbrukt av en norsk journalist som trenger ham til helt andre formål enn han er i stand til å innse med sin afghanske gjestfrihet?

Denne gangen er Heger forlegger, ikke forfatter, og det forklarer kanskje noe av hans skiftende etiske holdning. ”Denne bok er ikke sann” skrev Heger i ”Mykle – et diktet liv”. Det er til og med de første fem ordene i boka.

Som sagt, Åsne Seierstad og Anders Heger er for meg ingen store skurker i denne fortellingen. Jeg opplever det slik at Seierstad går i språklig burkha, mens Anders Heger skifter hatt fra forfatter til forlegger. Men de har begge fått fram viktige debatter. Mye tyder på at vi aldri blir ferdig med spørsmålet om sannhet i litteraturen, biografien og journalistikken.


Av Tom Egil Hverven
P2-kommentaren, NRK P2, 11. oktober 2003

LENKER
Aftenposten-debatt om makt og språk Aftenposten-debatt om makt og språk
Siste saker:

 
Podkast. Ta med deg programmet
50 SISTE NYHETER
Copyright NRK © 2009  -  Telefon: 815 65 900  -  E-post: info@nrk.no