Hva skal vi med litteratur?

Mye penger står på spill. Totalt omsettes det bøker for over 5 milliarder kroner i Norge hvert år.

I denne kommentaren tar jeg i kjent norsk forlagsdebatt-stil noen krokveier, men målet er hele tiden klart. Jeg spør: Hva skal vi egentlig med bøker og litteratur? Jeg vil til og med svare på det spørsmålet. Etter hvert. I mellomtiden skjer det mye rart.

"Give me a reason to be a woman"

Denne uka ble det klart at Gyldendals største eiere ikke vil ha med Trygve Hegnar i styret. De to eierne, Erik Must og Kjell Chr. Ulrichsen, uttaler seg sjelden til mediene. De velger å tale til offentligheten via advokat. Derfor har jeg dessverre best tilgang til den andre siden av saken. Hegnars versjon er som alltid tilgjengelig i mange kanaler. Det er kanskje en del av problemet.

Hegnar sier han først ble nektet adgang til styret fordi han ikke var kvinne. Nå finner Must og Ulrichsen på en annen grunn, nemlig at Hegnars rolle som redaktør for blant annet Finansavisen ikke sikrer "den nødvendige objektivitet eller er egnet til å danne grunnlag for konstruktivt samarbeid i styret", som advokaten skriver.

Makt uten legitimitet?

Jeg har sjelden sett en mer klumsete håndtert sak som dette. Og dessverre føyer det seg inn i rekken av mer eller mindre klosset oppførsel fra forlagene, særlig Gyldendal og Aschehoug. Jeg mener ikke at de er klønete når det gjelder å skaffe seg markedsmakt i verdikjeden, for å si det slik; altså ved å eie bokklubber eller kjøpe opp bokhandler. Tvert i mot. Men de lar ikke sin markedsmessige kløkt følges av tilsvarende smart grunngiving av den ervervede makten overfor offentligheten. Makt uten legitimitet er på lang sikt vanskelig å opprettholde.

Administrerende direktør Sindre Guldvog i Cappelen forlag peker på dette i et innlegg over to sider i Aftenposten tirsdag. Bokbransjen må ha troverdighet. Ikke bare overfor markedet, det vil si deg og meg som kjøper bøker. Men også overfor politikere og andre som er med å bestemme vilkårene for forleggeri i Norge.

Naglet til svensker

I et innlegg i Aftenposten i går, forsøker Gyldendals konsernsjef Geir Mork å nagle Guldvogs argumentasjon til svenske eierinteresser, fordi Cappelen er eid av svenske Bonnier. Morks innlegg er fullt på høyde med Gyldendals selvpresentasjon på nettsidene, der ingen svulstighet er glemt i forsøket på å framstille Gyldendal som "Godt Norsk", på linje med norskproduserte matvarer. Men ingenting i Morks innlegg overbeviser meg om at det er bedre med tause, kranglevorne norske eiere enn svensker. Takke meg til eiere som vet hvor de vil og er i stand til å argumentere for det slik at vi andre skjønner det.

For hva skal vi egentlig med bøker og litteratur? Sindre Guldvog skriver at det på lang sikt vil "vise seg lønnsomt for samfunnet å investere i bokmarkedet, eller kunnskapes marked. Det er nettopp gjennom økt kunnskap vi skal videreutvikle oss som mennesker og samfunn, og da må vi sikre gode kår for boken," avslutter han.

Samfunnets investering i litteratur

Jeg oppfatter Sindre Guldvog som en god debattant og en ryddig forlagsmann med tro på en kombinasjon av samfunnsmessig investering og frie priser. Han har gått i bresjen for debatt om bransjeavtalen gjennom flere år. I mine øyne ser ikke hans argumenter dårligere ut enn Morks morsmålsbaserte svenskehets.

Guldvogs sluttpoeng er viktig for en videreføring av debatten. Er det slik at boka, altså både skjønnlitteraturen, sakprosaen og lærebøkene, er viktige for at vi skal videreutvikle oss som samfunn? Hva slags investering, i form av privat engasjement eller offentlige støtteordninger, gir dette grunnlag for?

Jakobsen i Prosa

Jeg, og NRK som lønner meg, må også tenke over dette. Hele min jobb og en del av budsjettet til Kulturavdelingen i NRK, går med til å lønne flere av oss for å kritisere og formidle litteratur til NRKs seere og lyttere. Hvorfor i all verden skal vi gjøre det? Slike spørsmål stiller vi oss også av og til.

Jeg fant noen gode svar i en anmeldelse nylig. En av Norges fremste kritikere heter Kjetil Jakobsen og skriver litt bortgjemte steder som Arr og Prosa. I siste nummer av tidsskriftet Prosa (5 – 2003) omtaler han Bjørn Hemmers store bok om Henrik Ibsen. Hele anmeldelsen munner ut i noen svar på spørsmålet jeg har stilt: Hva skal vi med litteratur?

Litteraturen observerer oss

Hele den europeiske sivilisasjonen etter opplysningstida, altså etter 1700-tallet, er basert på en ide om at samfunnet observerer og diskuterer seg selv gjennom vitenskapene og kunsten. Begreper som demokrati, ytringsfrihet og litteratur oppstår på denne tiden.

Fra 1800-tallet er ikke samfunnet lenger noe som bare ER til. Samfunnet BLIR til hele tiden, og det tenker seg selv, kunsterisk og vitenskapelig. Ikke minst litteraturen skaper et språk, en slags bevissthet, om hva som foregår i enkeltmennesket og i fellesskapet, ved at den beskriver hvordan mennesker ser, kommuniserer, lytter og føler, skriver Kjetil Jakobsen (jeg parafraserer og omskriver, derfor bruker jeg ikke sitattegn).

Litteraturen gir mulighet til å observere hva språket gjør, hvordan selve kommunikasjonen iakttar oss mennesker, så å si. Det er en spennende tanke, og den kunne bidra til å gi et litt annet innhold til debatten om hva vi skal med litteratur enn striden mellom Must og Hegnar, Mork eller Guldvog. Kjetil Jakobsens formuleringer er et bedre sted å begynne for å grunngi en norsk offentlig litteraturpolitikk.

Luj - et friskt forsøk

Noen jobber også enda litt mer nedpå gølvet i norsk litteratur. Jeg har lyst til å trekke fram et eksempel til slutt, fra det helt nystartede tidskriftet luj – Nordenfjeldske litteraturtidsskrift, som de kaller seg. Redaktører er tre unge, svært gode forfattere. Ingrid Storholmen, Gunnar Wærness og Monica Aasprong henter inspirasjon fra klassisk kinesisk lyrikk, fra europeisk surrealisme på begynnelsen av 1900-tallet og fra internasjonal samtidspoesi.

De første 15 sidene av tidsskriftet er et særlig godt eksempel på det å lytte til språket, både til kunstspråket og dagligtalen. De tre redaktørene har klippet ut en haug med klassiske kinesiske dikt om krig, kjærlighet og mye annet, og limt dem inn i tidsskriftet i en kort montasje som står helt først. Etterpå har de satt seg ned med en båndopptaker og snakket om diktene. Resultatet, altså direkte utskrift av en fri samtale om litteratur, har de skrevet ut som en løpende tekst nederst på siden.

"Morsmålets søte musikk"

I tillegg former de nye tekster med utgangspunkt i montasjen og utskriften fra lydbåndet. Til sammen resulterer dette i et svært interessant litterært eksperiment med forgreininger i mange retninger, for eksempel Olaf Bull og Jon Fosse. Sjelden har jeg sett bedre demonstrert hvordan ny litteratur blir til, i en sammensmelting av det klassiske, av dagligtalen og noe nytt, nemlig duggfersk poesi og drama. Tidsskriftet Luj utgis som en slags avis i tabloidformat, men det er ingen tabloidavis. Tvert i mot, her foregår noe helt annet enn i Dagbladet og VG.

"Stakkers reisende, langt fra fedrelandet, uten penger og uten venner, hører du ikke mer morsmålets søte musikk," heter det i montasjen (fornorsket av TEH). Legg merke til utgangspunktet - i det fremmede. Svulstig hyllest til morsmålet og hjemlandet, gir ikke automatisk god litteratur. Gyldendals dyrking av tradisjon, norskdom og norskhet er mildt sagt et tveegget sverd.

Hva sier tidsskriftet luj? "Vi hører ikke/ morsmålet har sluttet å nå oss/ det er derfor vi snakker så mye med hverandre" heter det midt inne i teksten. Der, når det egne blir fremmed, begynner den interessante, gode litteraturen. Jeg nekter å tro at den er avhengig av norsk eierskap.


Av Tom Egil Hverven
P2-kommentaren, NRK P2, 22. november 2003