Hvorfor lese Karl Ove Knausgård?

Få eller ingen, heller ikke jeg, hadde ventet at oppfølgeren skulle handle om engler. Ikke nok med det, de første 500 sidene handler om engler og historier fra Bibelen. Bare de siste 60 sidene viser tilbake til debutboka og dens hovedperson Henrik Vankel.

Ved slutten av 1990-tallet ble det snakket mye om at norsk skjønnlitteratur handlet om Gud, etter en lengre periode hvor religion var mer eller mindre tabu. Mange romanpersoner og dikt vendte seg mot kristendommen, ikke i form av besvergende tro eller dyp religiøs overbevisning, men heller som åpen diskusjon og bruk av mer eller mindre skjulte sitater.

Gode eksempler er samtalene professor Andersen fører med seg selv og sine nærmeste venner i "Professor Andersens natt" av Dag Solstad. Eller synet av engler i himmelen over Berlin i Solstads siste bok "16.07.41".

Bibelhistoriene gjenfortalt

Karl Ove Knausgårds nye roman "En tid for alt" går enda mer radikalt til verks. Han går til røttene, til selve verket, til historiene i Bibelen. Deler av romanen er rent parafraserende bibelhistorie. Knausgård skriver oppå fortellinger fra Det gamle testamente, essayistisk fabulerende og fortolkende.

Et sentralt grep i fortellingen er å se verden fra synspunktet til en person som lever på 1500-1600-tallet. Knausgård dikter opp den italienske forskeren Antinous Bellori. Han får et syn av engler som 11-åring, og forfølger dette synet som vitenskapsmann ved å skrive et omfattende verk, "Om englenes natur", som voksen.

Det er særlig dette grepet, tidsforskyvningen i blikket, tilbake til den moderne tids fødsel omkring år 1600, som er originalt og vellykket hos Knausgård. Ikke slik å forstå at noe liknende aldri har vært gjort før. Sigrid Undset, for eksempel, hadde suksess med sine middelalderromaner. Men svært få norske forfattere har gjort noe liknende de siste årene. Og ingen i et språk så vakkert og komplekst.

Verdenslitteratur

Skulle man sammenlikne Karl Ove Knausgårds bok med en annen, er romanen "Mitt navn er Karmosin" av Orhan Pamuk den første som faller meg inn. Den tyrkiske forfatteren Pamuk prises over hele verden for fortellingen der en vestlig og en østlig oppfatning av billedkunsten braker sammen.

For å si det på en annen måte: Knausgård skriver verdenslitteratur. Om enn fremdeles i bruddstykker. To av bruddstykkene er lengst og viktigst. Beretningen om Kain og Abel vrir og vrenger på styrkeforholdet mellom de to brødrene, sett i forhold til den historien mange kjenner.

Også fortellingen om Noa, som her heter Noak, har elementer og nyanser som er annerledes enn i bibelhistorien. Særlig fordi beretningen om syndefloden er flyttet til et landskap på Vestlandet for omkring 100 år siden.

Isolerte menn med kunnskapstørst

Men vel så viktige i romanen er de essayene som binder fortellingene sammen. Man kan tenke seg at disse små avhandlingene, som gjennom fortellingene vokser fram til én sammenhengende tanke om engler, Gud og uendelighet - er forestillinger i hodet til Henrik Vankel, der han sitter tilbaketrukket mot slutten av romanen og har isolert seg fra alt og alle, et sted langs Norskekysten. Men hvorfor er Henrik Vankel så trist?

En sentral tanke tidlig i boka, er at en rekke personer på 1600-tallet mer eller mindre uavhengig av hverandre mente de kunne finne sannheten om universet helt på egenhånd, isolert fra omverdenen. Descartes, Newton, Leibniz og Pascal er slike navn, og selve mennesketypen er en gang for alle portrettert i Shakespeares mesterstykke ”Hamlet”. Vekten av ensom kunnskap kan knuse et menneske.

Alle disse 1600-tallspersonene ville utvide grensene for menneskets kunnskap, men bare Pascal tenkte over at menneskets ensomhet ekspanderte tilsvarende, heter det i romanen. Vitenskapens egentlige mål er ikke å forstå verden, men å lukke den. Har fornuften først tatt steget ut i uendeligheten, finnes det ingen vei tilbake. Den guden Pascal vendte seg mot, var like abstrakt og grenseløs og kald som den matematikken han hadde vært med å utvikle, hevder fortelleren Henrik Vankel i romanen til Knausgård.

Farens dødsfall og noe forferdelig

Det samme begrepet om ”uendelighet” dukker opp mot slutten av romanen. Vankel har, nærmest i forbifarten nevnt at faren hans er død under ”voldsomme […] omstendigheter”. Sett i forhold til alvoret i hendelsen, blir farens død merkverdig raskt forbigått. Og like plutselig og kortfattet nevner Henrik Vankel at han selv har ”gjort noe forferdelig”, noe som har gjort hans ”håpløshet så stor at dagene […] ikke handlet om noe annet enn å holde ut.” Her er romanen på sitt mest uutholdelig oppstykkede og fragmenterte.

På grunn av disse nesten unevnte hendelsene er Henrik Vankel altså havnet i en ensomhet han knapt holder ut. Han vurderer å ta livet av seg, mens synes det er noe barnslig og idiotisk også ved en slik tanke. Ikke en gang fortvilelsen har dybde.

Smerte som noe postitivt?

Før jeg beskriver nærmere hvor Henrik Vankel går videre i denne fortvilelsen, vil jeg nevne en bok som nærmer seg den situasjonen han er i fra en annen kant, fra filosofien. Arne Johan Vetlesen skriver om liknende fenomen i boka ”Smerte”.

I polemikk mot herskende medisinsk tankegang, framhever Vetlesen positive konsekvenser av smerte. ”Smerten innhenter meg, minner meg om hvor jeg hører hjemme og har å holde meg: hjemme, hjemme hos min kropp, i min kropp, som min kropp”, skriver Vetlesen.

Han framholder også depresjonen som vår tids sykdom framfor noen. ”Depresjon er den uunngåelige baksiden av menneskets sivilisatorisk oppnådde suverenitet, det vil si hos den som er lammet av mulighetene og ikke klarer å handle.” Vetlesen kunne brukt både Dag Solstads senere romanpersoner eller Henrik Vankel som eksempel.

Å skade seg selv

Etter å ha reflektert over englenes eksistens og guddommelighetens manglende permanens i 500 sider, sitter Henrik Vankel igjen med et intenst ønske om å skade seg, påføre seg selv smerte. Hvorfor? Det gir romanen ingen svar på, det må fortsatt lesning forsøke å besvare. Vankel knuser et glass og risper sakte men sikkert opp huden, først på overkroppen, så i ansiktet. Etterpå tenker han over hvorfor han ikke sier nei til denne impulsen til å skade seg selv. Vankel tenker videre:

”En trang til mer smerte dukket opp, jeg sa ikke nei til den til tross for det jeg nettopp hadde tenkt […]. Smerten har med uendelighet å gjøre, det har jeg alltid tenkt, ikke den lille korte smerten, men den smerten som dunker og kverner og holder på.
Suget etter mer, mer, mer.”

En Solstads likemann

Hvordan kan smerte ha med uendelighet å gjøre? Jeg vet ikke, men det er spørsmål som åpner for uendelige muligheter når man snakker om litteratur skrevet i lys av kristendommens historiefortelling. Henrik Vankel skrur på vannet i badekaret, tapper det akkurat så varmt at det er til å holde ut. Som professor Andersen på siste side i Dag Solstads roman senker han seg ned i badekaret.

Selv sitter jeg nå til langt opp over hodet i denne teksten, og tenker at her, akkurat her, har jeg funnet en norsk roman som er på høyde med Solstad uten å kopiere stilen hans. Vannet stiger og Knausgård skriver seg gjennom og forbi Solstads siste romaner. Det måtte et syn av engler til. Og enda skal det komme en roman til om Henrik Vankel. Dette bare må du lese.


Av Tom Egil Hverven
P2-kommentaren 13. november 2004