”White people suger!”

Sånn satt jeg en kveld i juli, før kveldene ble helt mørke, slik de er nå. Det var midt i ferietida; stille, ikke et menneske å se, bare et svakt sus fra byen.

Nedenfor huset går en blindvei opp til et festlokale. Ganske seint kom en BMW opp bakken. Bilen snudde og kjørte ned igjen. Akkurat da den var nærmest, i svingen, bøyde ei jente seg ut av bakvinduet og ropte til meg: ”White People Suger!”. Før hun og BMW’en forsvant rundt svingen, rakk jeg å registrere at hun ikke var hvit sjøl og at jeg aldri hadde sett henne før.

Selger olje dyrt og kjøper klær billig

Hun virket ikke spesielt sint. Ansiktet uttrykte heller en form for spøk, men en spøk som hun visste utfordret. Jeg ble paff, som det gjerne heter, når man ikke akkurat blir plaffet ned, men utsatt for et slags verbalt smell som suser i øret etterpå. ”White people suger”? Jeg ble sittende å tenke: Hvorfor sa hun ikke”white people sucks” eller ”hvite mennesker suger”?

Litt seinere gikk det opp for meg at det er første gang noen har ropt et rasistisk uttrykk til meg. Jeg er 44 år gammel og lukket inne i en hvit manns kropp, det er lite å gjøre med det. Jeg er hvit.

Ikke for det, jeg er langt på vei er enig med henne. Bortsett fra rasismen som ligger innbakt, kunne jeg gjerne underskrive på at ”hvite mennesker suger”. Jeg mener, jeg har forholdsvis lite til overs for det Den Hvite Mann har gjort opp gjennom historien. Jeg lever i en nasjon som selger olje dyrt og kjøper klær billig. At hvite nordmenn har knabba en del av verdens råvarer og kalt den sin, er ikke noe jeg er stolt av. At det hvite Europa langt på vei har stengt grensene inn til sin rikdom, er til å bli kvalm av.

Men hvorfor ropte hun til meg? Har jeg bura meg inne på Ullern i Oslo? Nei, jeg har ikke isolert meg i noe hvitt miljø. Drammen har dobbelt så mange innvandrere som landsgjennomsnittet i Norge. Innvandrerne preger den delen av byen jeg bor i, og det på en bra måte. Det kan sies mye klisjefylt om fargerikt fellesskap. Men på sitt beste funker det faktisk i den byen jeg bor i, selv om jeg av og til får en litt klaustrofobisk følelse, for eksempel når kommunen har en politisk ledelse med samme ensfargede blåteint som politisk redaktør i byens avis.

Kom skriblere, synsere

Likevel, ”White people suger”? Kanskje ble jeg ekstra satt ut fordi hun som ropte, virket sterk. Hun sa det omtrent med samme flir som Harald Eia kunne ha brukt. Som om hun nærmest prøvde å bekrefte en frykt noen nordmenn har. Den hvite mann må passe seg, nå kommer muslimene for å ta over. De er ikke bare ute etter Israel. Først tar de Manhattan, så tar de Berlin. De er ute etter verdensherredømme.

Jeg tror jo ikke et døyt av det. Men det skjer noe i kulturen, noe jeg ikke helt skjønner. Og jeg savner andre tilnærminger, jeg savner at det som skjer i det norske samfunnet akkurat nå slår lenger innover i litteraturen, som er det området av kulturen jeg forholder meg mest aktiv til.

En amerikansk jøde sang for 40 år siden:

Kom skriblere, synsere
spåmenn in spe
Hold gluggene åpne
og si hva du ser
Snakk ikke for fort nå
med månen i ne
for ingen kan si
hva ny lover
For de siste skal bli
de første, du vet
- d’er ei ny tid som tar over

Slik lyder Jan Erik Volds oversettelse av Bob Dylans låt The Times They Are A-Changin’ fra 1963. Men litterære skriblere og synsere har ikke vært overivrige til å gå løs på dette temaet i Norge.

Hvordan skrive hva hvordan?

Det finnes forfattere som har bidratt. For eksempel Erling Kittelsen og Steffen Sørum skrevet bøker som utvider kunnskapen om hva som skjer i blandingen av kulturer.

Denne uka har jeg lest tre små bøker som forsøker å besvare spørsmålet ”Hvorfor skrive hva hvordan?” Tre forfattere fikk sjansen til å gå til kjernen av spørsmålet om hva litteratur kan være. Bortsett fra poeten Øyvind Berg, som til en viss grad reflekterer over det å leve i et multikulturelt samfunn, er de tre bøkene temmelig innelukket i det hvite, europeiske. Og på mange måter er den høykulturelle skjønnlitteraturen, kunsten og musikken, den du finner mye av i en kanal som NRK P2, nettopp resevert for ”white people”.

Jeg leser en annen fersk bok denne uka, som er en refleksjon over akkurat det. Den hvite amerikaneren Richard Powers har skrevet en 850-siders roman om rasismen i USA i forrige århundre. Han tilbyr et dykk ned i en familie der jødisk og svart identitet smelter sammen, noe som var totalt uhørt midt i det hviteste av det hvite, nemlig et overklassemiljø, ekstremt opptatt av klassisk musikk.

Sang i tid og rom

Boka ”Sang i tid og rom” beskriver en jødisk mann og en svart kvinne som møtes ved inngangen til 2. verdenskrig. De får tre barn som på ulike måte får føle på kroppen kampen for borgerrettigheter i USA i etterkrigstida. På denne tida er umulig for en svart kvinne å sitte på et hvitt sete i en buss. Svarte og hvite går ikke på samme skoler, og en svart sopran synger i hvert fall ikke opera. Romanen beskriver mesterlig de praktiske, intellektuelle og blodige dilemmaene ved å være en ung blanding av jøde og farget i USA omkring 1960.

Flere har etterlyst den store, norske innvandrerromanen, skrevet av en som ikke har sin bakgrunn fra Norge. Jeg vet ikke om jeg savner akkurat det. Jeg savner heller noen som klarer å skildre blandingen, møtet, selve konfrontasjonen; en roman som klarer å beskrive et samfunn hvor det en stille, lys og varm sommerkveld er mulig for ei jente å rope til en mann som sitter på verandaen: ”White people suger!”

Av Tom Egil Hverven
P2-kommentaren, NRK P2, 28. august 2004