Turbonegro – Scandinavian Leather
[Burning Heart/Sonet]

I følge bandet selv er det nettopp regnbuerock som er viet all plassen på deres briljante comebackskive ”Scandinavian Leather”, som er Ukens Album på NRK Petre.

Fortvil ikke

”Leather” er album nummer to i noe som etter sigende skal utgjøre en trilogi. Dette anes allerede i den fantastiske introlåta ”The Blizzard Of Flames”, som for øvrig er lyden av en ettertenksom Sonny Crocket på vei til sykehuset i Miami for å besøke en skadeskutt Tubs. Vi snakker om 80-tallets nakenhet en masse! Fortvil likevel ikke; Turbonegers plate har rent musikalsk lite annet med det motevridde desenniet å gjøre.

Tilnærmet rocken

Et ubetinget oppløftet Turboneger vender oss ræva denne gangen. På tross av dekadensen som fremdeles ligger latent i tekstene, fremstår ”Leather” som langt mer melodiorientert og variert enn forgjengeren - norsk musikkhistories milepæl, ”Apocalypse Dudes” fra 1998. Bandet har gått fra punk til rock – eller fra gata til Kringkastingsorkesteret om du vil. Produsent og gitarist Knut Schreiner fungerer som bandets kvalitetssikring, og kan med denne platen stemple seg inn som ”grand man” for et mektig album fylt til randen av magiske gitarriff og stilistisk suverene soloer. Hør bare den euroboyske ”Sell Your Body (To The Night)”, en banger uten sidesykke. Bandet leverer også låter som ligger nærmere tidligere historie, blant andre den über-fengende ”Drenched In Blood [D.I.B.]”.

Narsissister

At de kopierer og låner av alt og alle er en umiddelbar reaksjon når man første gang putter ”Leather” i spilleren. Hør bare ”Train Of Flesh”, som klisjéfylt oppsummerer hele rockehistorien med sitt refreng ”Oh Lord, all aboard, I need a fucking orgasm”. Men likevel er det trolig seg selv Turboneger rapper aller mest fra (en musikkjournalistisk klisjé), der de utilslørt fyller oss med sine ”yeah, yeh, yeh’s”, sine direkte tekster og sin lekne dysterhet.

”When you’re drowning in blood like a rat in a flood”, sjekk ut fenomenet Turbonegers nye skive, “Scandinavian Leather”!

Av Mats Borch Bugge