Jay-Z - The Black Album [Roc-A-Fella / Universal]

”The Black Album” er etter sigende det siste vi får levert fra den særs produktive fyren. Det er dog ikke bare derfor Jay-Z har Ukens Album på Petre. Hans siste signatur løfter nemlig kredibiliteten ytterligere et hakk - til topps.

En god reise

Konturene av et eventyr vi ikke ante slutten på begynte så smått å vise seg i 1996, da Jay-Z sprengte rosa med sin ”Reasonable Doubt” - et stykke musikalsk sosialrealisme fra gatene i New York. Gjennom sitt Roc-A-Fella etablissement og sine hyppige utgivelser (ny samling fortellinger hvert år) ble Jigga raskt en businessmaskin og en viktig brikke i spillet som har utviklet hip-hop til en monsterbedrift en masse. Skjønt, ’hip-pop’ er trolig en mer dekkende beskrivelse av innholdet i Jay-Z’s meny. Plater som ”Vol. 2: Hard Knock Life” og ”The Blueprint” har løftet Jigga opp i den klassen kun et fåtall rappere har sin naturlige tilknytning til.

Toppfolk

Jay-Z har alltid rappet om veien til topps, og ikke nødvendigvis om hvordan toppen arter seg. Dette går rett hjem, ikke bare hos Beyonce, men også i mindre engere kretser. Han har også vært svært edelmodig i sin utarbeidelse av gjestelister på de ulike utgivelsene. Så også denne gangen. Et uttalt ønske i forkant av ”The Black Album” var én produsent på hver av de 14 låtene, med Prince som et naturlig klimaks. Slik gikk det ikke - Prince er jo ganske svett for tiden. Derimot finner vi husbonden Just Blaze, rytmepinnen Timbaland, rikingene i The Neptunes, kongen Eminem, kloke Kanye West og ikke minst rockeprodusenten Rick Rubin (Aerosmith og Audioslave) på knotter.

God gjenbruk

Å få slengt låter som ”What More Can I Say” og ”Dirt Off Your Shoulder” i trynet en vanlig torsdag ettermiddag gir en ganske resolutt følelse av storhet. Og det omfavnes som positivisme her i gården. Andre høydepunkter finnes i ”Justify My Thug” (ja, det lukter Kravitz/Madonna lang vei) og Eminems bidrag ”Moment Of Clarity”. Samples kan i mange tilfeller ødelegge en låt fordi orginalen er så forpult fet. Slik er ikke tilfellet i Kanye Wests ”Lucifer” som heller er en hyllest til Max Romeo og 109 andre jamaicanere, enn det er et tyveri.

Champagne og verdighet

At vi har kokt språklig suppe på ordet ’respekt’ og at det derfor har mistet sin kraft i dag, er nå glemt. For Jay-Z skal ha begge hender og nettopp respekt for alt han har gitt oss, enten det er hans ekstremt lett gjenkjennelige flow eller stemningskapelser generelt. Vi har vært lykkelige som Jayhovas vitner alle som én, og heller derfor i glasset for sprudlende.

Av Mats Borch Bugge, musikkprodusent NRK Petre
På nett av Una Cecilie Børja, NRK Upunkt