Fra vondt til verre i Irak

Av utenrikskommentator Jahn Otto Johansen

Utenrikskommentator Jahn Otto Johansen.

Den drastiske forverring av sikkerhetssituasjonen kom etter en kort periode da det så ut til at overgangsregjeringen skulle lykkes bedre enn Paul Bremers okkupasjonsstyre i kampen mot de forskjellige terroristgrupper.

Optimistiske kommentatorer mente at noe av motivasjonen for terroristene ville falle bort når det ikke lenger var amerikanere, men irakere som skulle ha ansvar for styre og stell. Det viste seg å være en fullstendig illusjon.

Det ble ikke bedre etter at Paul Bremer overlot makten til irakerne. (Foto: Det amerikanske forsvaret)

Irakiske ofre

Selv om amerikanske militære og utenlandske sivile fortsatt blir drept, så var ofrene i Baquba alle irakere. Flere av dem var unge menn som stod i kø utenfor en politistasjon for å få jobb, noe som er mer sosialt enn politisk motivert.

Arbeidsledigheten blant unge irakere er katastrofal. De tar de jobber de kan få. De øvrige ofre var helt vanlige mennesker. Det viser at for terroristene spiller det ikke noen avgjørende rolle om deres ofre er utlendinger eller irakere. Terroren har som mål å skape kaos og frykt og dermed hindre overgangsregjeringen i å fungere.

Sunnittene boikotter

Etter planen skal den nasjonalkongressen som trer sammen på lørdag, velge et råd som skal stå statsminister Iyad Allawi bi. Meningen er også at rådet skal gi regjeringen en større legitimitet i folkets øyne.

Men problemet er at de radikale og fundamentalistiske sunnitter og alle andre som vil ha amerikanere ut så raskt som mulig, boikotter helgens konferanse. Og det er nettopp de kretser som står bak den blodige terroren. Terroristenes rekrutterer i dag hovedsakelig blant sunnittbefolkningen, mens det er roligere blant shiitene.

Blant de mange feil Paul Bremer gjorde, var å forby al-Sadrs avis. Da denne reagerte med vold, rettet amerikanerne sine elitestyrker mot hans støttepunkter. Al-Sadr skulle arresteres, koste hva det koste ville.

Det klarte ikke amerikanerne, men skadene på moskeer og gravplasser var så betydelige og de sivile tap så store at det skapte enda mer fiendskap mot USA. Amerikanerne håpet at den mindre radikale shiit-lederen Ayatollah Ali al-Sistani skulle hjelpe dem ut av uføret. Men de glemte at al-Sistani hadde tilbrakt mange eksil-år i Iran, og delte de iranske ayatollahers skepsis til USA og Vesten.

Ayatolla Ali al-Sistani.

Shiitene noe helt for seg selv

Det var ifølge New York Times-veteranen en grov misforståelse å dele shiitene inn i gode (”good guys”) og onde (”hoodlums”, ”bad boys”), slik amerikanerne ofte gjør når de kommer til en fremmed kultur.

Shiitene er ikke noen enhetlig politisk gruppe, og heller ikke er de organisert så hierarkisk strengt som den katolske kirke. Shiitene overskrider nasjonale og politiske grenser. 1500 års forfølgelse fra sunnittene har skapt holdninger og organisasjonsformer som ikke er så lette å forstå for utenforstående.

Foruten de 15 millioner shiiter i Irak og selvfølgelig I Iran er det shiiter spredt over hele Midtøsten. De holder sammen gjennom noe som kalles Hawza, som ikke er et organisert teknokrati som Vatikanet, men holdes sammen av et religiøst og menneskelig nettverk der de enkelte ledere ikke utpekes sentralt, men har sin posisjon i kraft av den respekt og popularitet de nyter hos sine tilhengere.

Den ytterliggående religiøse lederen Moqtada al-Sadr. (Foto: Scanpix/Reuters)

Al-Sadr var ikke død

Det forklarer hvorfor amerikanerne tross innsats av sine beste folk og avansert militærteknologi ikke klarte å få has på al-Sadr. Det forklarer også hvorfor al-Sistani nølte med å gripe inn overfor al-Sadr.

Og det forklarer hvorfor regjeringen Alawi straks omgjorde Bremers beslutning og lot al-Sadr få ha sin avis i fred. Nylig viste al-Sadr seg offentlig igjen under en fredagsbønn.

Begeistringen han ble møtt med av sine tilhengere viser at han er en maktfaktor regjeringen i Bagdad må regne med. Foreløpig holder al-Sadr og hans tilhengere seg i ro, men de vil ikke støtte et regime som ikke krever at okkupantene straks forlater landet.

Sunnittene det største problem

Det største problem for overgangsregjeringen for tiden er sunnittene. Også når det gjaldt sunnittene gjorde Bremer en rekke tabber. Han skulle ”av-baathisere” Irak, det vil si at han ville rense maktapparatet og statsadministrasjonen for alle som hadde vært medlemmer av Saddams Baath-parti.

Dermed ble det okkuperte Irak stående uten noe effektivt politi, og hæren forsvant for alle vinder. Det offentlige byråkrati brøt sammen.

Baath ikke det samme som før

Scott Ritter, som i flere år var FN-inspektør og har skrevet en viktig bok om Irak (”Frontier Justice: Weapons of Mass Destruction and the Bushwacking of America”), påpeker at amerikanerne hadde så dårlig kjennskap til forholdene i Irak at de aldri fikk med seg at Saddam for ti år siden kvittet seg med den tradisjonelle Baath-nasjonalisme.

I stedet satset han kynisk på islamsk fundamentalisme, stammelojalitet og ren irakisk nasjonalisme. Den Irak-sentrerte arabiske nasjonalisme som tidligere preget Baath, gjaldt ikke lenger.

Saddams sunnitter bygget opp et apparat som fortsatt er delvis inntakt. Saddams sikkerhetsorganer ble aldri oppløst, men gikk i under jorden. Det samme gjorde tusenvis av soldater, de fleste av dem godt utstyrt med våpen, ammunisjon og sprengstoff.

Blant Irak-ekspertene er Scott Ritter ikke alene om å mene at det er disse folkene som planlegger og styrer mye av terrorismen, selv om også Al Qaida og andre utenlandske grupper er aktive i Irak. Dette underjordiske maktapparatet setter strenge grenser for Alawis handlefrihet.

Den tidlligere våpeninspektøren Scott Ritter.

Radikalisering av sunnittene

Dessuten skjer det ifølge mange observatører en radikalisering av sunnitt-befolkningen generelt. Fundamentalistiske islamister vinner stadig flere tilhengere, særlig arbeidsledige ungdommer.

Både blant sunnitter og shiiter spiller negative sosiale faktorer rett i fanget på fundamentalistene. Derfor var det uheldig at okkupasjonsmakten ikke straks satte inn alle sine ressurser på å skaffe folk arbeide, rydde opp i de sanitære og helsemessige forhold og skape trygghet i dagliglivet.

Sadoun al-Dulame, som leder Iraq Center for Research and Strategic Studies i Bagdad, sier: ”Islamistene øker meget raskt blant de frustrerte og taperne. All volden tillater ekstremistene å mobilisere og monopolisere det politiske rom.”

Hisser opp befolkningen

Radikale sunnitt-prester hisser opp befolkningen, blant annet sheik Mahdi Ahmed al-Sumaidi som satt i det beryktede Abu Ghraib-fengslet og hater USA og alt dets vesen:

”Gud anvender seg av mange midler. Amerikas brutalitet har fått mange til å forstå at Islam er svaret på våre problemer. Den eneste løsning er en islamittisk regjering. Verken okkupasjonsstyrkene eller regjeringen de har installert kan godtas. Det er motstandsbevegelsen som utgjør den legitime makt!”

Sheik al-sumadi er fortsatt i mindretall blant sunnittene, liksom al-Sadr og hans gruppe bare utgjør en mindre del av shiitene. Men de viser at det skjer en radikalisering av både sunnitter og shiiter, og det lover ikke godt for et sekulært, demokratisk styre i Irak.