En "umulig" og historisk allianse

Av utenrikskommentator Jahn Otto Johansen

I India, USA og Europa sammenlignes George W. Bushs besøk med Nixons reise til Kina i 1973. Denne gang gjelder riktignok ikke den gamle tese om at det trengs en konservativ, republikansk president for å åpne opp forholdet til et kommunistisk diktatur, for India er verdens folkerikeste demokrati.

Dermed har vi fått en allianse mellom verdens to største demokratier.

Irritasjon over alliansefrie

USA og India omtales som ”umulige allierte”, som er tittelen på en ny amerikansk bok som tar for seg tilnærmingen mellom supermakten og stormakten. Det tilskrives den lange og vanskelige forhistorie.

Under den kalde krigen var det alliansefrie India en torn i øyet for Washington, som forsøkte å mobilisere flest mulig land på sin side. Jawaharlal Nehru og den alliansefrie bevegelse irriterte ikke bare amerikanerne, men også vesteuropeerne med det de oppfattet som en moraliserende og belærende holdning til internasjonal politikk.

Blar man tilbake i norske aviser fra 1950/1960-tallet, vil man se at de aller fleste utenriksredaktører og lederskribenter hadde indiske politikere i vrangstrupen.

Men så var heller ikke forståelsen i norsk presse for alliansefrihet og nøytralitet særlig stor.

Ettertiden har vist at Indias, Indonesias, Ghanas og Jugoslavias holdning bidro til at ikke alle land på kloden ble revet med i den kalde krig.

”Umulige allierte”

Irritasjonen over India satt så dypt i USA at det også etter Nehrus død var umulig å tenke seg en amerikansk-indisk tilnærming. Det var først etter den kalde krigens slutt og Sovjetunionens oppløsning at analytikere og enkelte politikere i Washington og New Delhi begynte å tenke nye tanker.

Men motstanden mot India fortsatte etter at det startet sitt eget kjernefysiske program i 1974, og den ble ekstra sterk etter prøven med den første atombombe i 1998.

Det gjorde ikke saken bedre at inderne ikke hadde undertegnet ikke-spredningsavtalen. Nesten alle land i verden fordømte den indiske og den påfølgende pakistanske atombombe. India ble på mange måter en paria i internasjonal politikk til tross for landets størrelse. Det er på denne bakgrunn India og USA ble omtalt som ”umulige allierte”.

Strategisk allianse

Men nå er det, for å bruke George W. Bushs ord, etablert en ”strategisk” allianse mellom USA og India. Det har ikke så mye å gjøre med det faktum at India er verdens største demokrati og deler amerikanernes syn på verdier som rettsstat, pluralisme, osv.

Utenriksminister Condoleeza Rice sa det inderne liker å høre, nemlig at dette er en ”balanse som fremmer friheten”. Inderne ser jo fortsatt på seg selv som en moralsk kraft i verdenspolitikken. Men i virkeligheten er dette realpolitikk fra begge sider.

Den kjente indiske publisisten Raja Mohan hevder at fra en historikers synspunkt er atomavtalen med USA ”viktigere enn atomprøvesprengningen i 1998”. K. Subramanvan, som regnes som nestor i indisk sikkerhetspolitikk, uttalte at India var tilbake i storpolitikkens ”hovedstrøm”.

Indias energibehov

For inderne betyr atomavtalen med USA at de nå kan kjøpe avansert kjernekraftteknologi og brensel til å møte sitt raskt økende energibehov. I Vesten glemmer man ofte at India har en kjøpekraftig middelklasse på over 300 millioner.

Dens energibehov er enormt. Dette var da også et viktig argument fra George W. Bushs side. Et India som løser sitt energibehov ved kjernekraft letter presset på USA som er helt avhengig av olje og gass og ikke har bygget et eneste nytt atomkraftverk siden Three Mile Island-ulykken på slutten av 1970-tallet.

Nye teknologier

Nå blir sanksjonene mot India opphevet, og handelen med Nuclear Supplies Group-landene vil bare øke og øke. India vil få den mest avanserte teknologi som er å oppdrive.

Dette er viktig for inderne selv om de i mange år har vist en imponerende evne til å klare seg selv, riktig nok med sovjetisk hjelp i sin tid. Inderne har utviklet nye teknologier, blant annet ”fast breeder”-reaktorer som kan omgjøre brensel fra tungtvannsreaktorer til plutonium og thorium.

India har 40 prosent av verdens thoriumforekomster. Drømmen er ubegrensede forsyninger av brensel til kjernekraftverk. For øvrig er India blitt både en økonomisk og vitenskapelig stormakt takket være en enorm satsing på fagfolk, ikke minst IT-eksperter.

Motvekt til Kina

Men aller viktigst for president George W. Bush er at han trenger flere allierte i Asia enn Japan, Sør-Korea og Australia for å bremse opp Kinas raske fremmarsj som den dominerende regionale makt.

Unilateralismens tid er forbi. Som verdens eneste gjenværende supermakt kan ikke USA klare seg helt uten forbundsfeller. Selv om Washington ikke vil offisielt innrømme det, er dette en delvis multilateralisme, en verden der det er flere viktige spillere.

Protester mot Bush

Allerede i India var det heftige protester mot George W. Bush. Som ventet var det islamister og kommunister som stod bak. Men det store flertall av inderne synes dette er bra.

I en fersk undersøkelse sier to tredjedeler av de spurte at George W. Bush er ”en venn av India”. Man vil ikke finne et vesteuropeisk land der Bush scorer like høyt.

Problemene ligger nå i Pakistan som er det siste stoppestedet på presidentens reise i Sørøst-Asia. Der har protestene pågått en stund og er meget voldelige, som en fortsettelse av karikaturdemonstrasjonene som var like manipulert og styrt der som i andre muslimske land.

Nå krever Pakistan den samme atomavtale med USA som India har fått. Det vil ikke skje, for Pakistan har et dårlig rulleblad når det gjelder å spre atomteknologi til land som USA betrakter som ”skurkestater” som står bak internasjonal terrorisme.

USA må velge

Men pakistansk støtte er viktig for USA i den fortsatte kamp mot al Qaida-grupper og talibanere som igjen er blitt mer aktive i grenseområdene mellom Afganistan og Pakistan.

President Pervez Musharraf vil få store problemer når amerikanerne ikke vil sidestille Pakistan med India. Men også for USA gjelder det at viktige interesser kommer i konflikt med hverandre, og da må det foretas et vanskelig valg. Selv supermakten USA får det ikke hundre prosent som den vil.