Internett vant mediakrigen

Av utenrikskommentator Jahn Otto Johansen

Selv om det fortsatt er fjernsynsnyhetene som blir sett av flest mennesker i Storbritannia og USA, holder The Independent en knapp på det nye medium Internett. Norge står forøvrig i en særstilling blant vestlige informasjonssamfunn ved at almennkringkasteren NRK-radio (Public Broadcasting) blir hørt av så mange.

Normalt er det flere nordmenn som hører på NRK-radio i løpet av døgnet enn de som ser fjernsyn. Unge mennesker ser stadig mindre på NRKs og TV 2s nyhetssendinger. De søker til Internett. Det gjør også i stigende grad seniorene. Det er få arrangementer for eldre som samler så mange som den årlige konferanse om hvordan man skal bruke Internett.

"Sengekamerater" med angriperne

Det er blitt sagt at Irak-krigen var den første virkelige TV-krig. Det er ikke helt riktig. Fjernsynet var i høyeste grad med på den første Golfkrigen, og var direkte nærværende under NATOs krig mot Jugoslavia.

Det kom etter hvert på banen også i Afganistan der de tekniske problemer med å koble seg til satelitter for direktesending var store i begynnelsen.

Det fjernsynsmessig nye denne gang var at reporterne ble "embedded" med de fremrykkende amerikanske styrker, dvs de ble soldatenes "sengekamerater". På norsk kunne man kanskje kalle det "innlagt", dersom ikke dette uttrykket ga helt andre assosiasjoner.

Landkrig på direkten

Reporterne bodde og spiste sammen med soldatene og var med i første rekke under fremrykkingen. I forhold til den forrige Golfkrig ga det mer dramatisk billeddekning enn de evindelige videobildene av smarte raketter som alltid traff sine mål. (Det viste seg at ikke stort mer enn 10 prosent var smarte i 1991 og heller ikke de traff alltid sine mål).

I Irak-krigen kunne vi på TV følge landstyrkenes raske fremrykking. Men det skjedde på angripernes vilkår. Jeg vil ikke kritisere de som lot seg innkvartere hos amerikanerne. De var i et dilemma - enten å være midt oppe i der det var "action" og likevel være relativt godt beskyttet, eller å operere på egen hånd og risikere livet.

Men prisen de betalte var at de bare fikk se det amerikanerne ønsket de skulle se, og dette var uansett bare en liten flik av den store virkelighet. "Sengekameratene" rapporterte under streng sensur.

Krig uten blod

Det ble til og med plassert kameraer foran på stridsvogner og på soldatenes hjelmer og mitraljøser. Dette viste imidlertid ikke hva som skjedde med menneskene som ble truffet, like lite som videobildene av missiler som traff sine mål i første Golfkrig sa noe om krigens blodige virkelighet.

Ved et tilfelle ble en konvoi beskutt av egne styrker (såkalt "friendly fire"), og da så jeg en dråpe blod på jeep-vinduet som fotografen filmet gjennom, blod fra en av dem som ble drept ved feilbombingen. Men dette var en unntagelse fra regelen.

Det er et tankekors at fjernsyndekning av en virkelig krig blir mindre blodig enn mange av de spillefilmer vi har sett. Hvem glemmer vel "Redd menig Ryan", "Black Hawk down" eller "Apokalypse nå"?

Adrenalin og patriotisme

Amerikansk og britisk fjernsyn, som har vært de billedmessige hovedleverandører også til norsk TV, fikk ofte et regissert, dramatisert preg der reporteren spilte hovedrollen og det var liten tvil om at han eller hun var på invasjonsstyrkenes side.

Ofte virket reporterne så påvirket av krigsadrenalin at man måtte stille spørsmål ved deres profesjonalitet. De var opphissede patrioter, ikke nøkterne og uavhengige nyhetsformidlere.

Det gjaldt først og fremst amerikansk TV, mens BBC stort sett var seg mer nøktern. Mens jeg i forrige Golfkrig kunne basere meg på CNN, som dengang var mer uavhengig, måtte jeg nå ty til BBC World av de engelskspråklige kanaler.

Propaganda for Pentagon

"Vi har fått ordre om å rykke frem", sa CNN`s Walter Rodgers som var med hos US 7.Cavalry. Det minnet meg om en norsk TV-reporter som i første Golfkrig spurte intervjuobjektet: "Har VI vunnet"?

Men det kollektive VI denne gang var langt mer alvorlig enn NRKs glipp i 1991 fordi det gjennomsyret CNN og i enda større grad andre amerikanske kanaler. Verst var FOX som opptrådte som en ren propagandamaskin for Pentagon.

Forsvarsminister Donald Rumsfeld kunne ikke ha ønsket seg noe bedre. Han ble så godt vant av fjernsynsdekningen fra Irak at han ikke kunne skjule sin irritasjon da det plutselig dukket opp bilder av plyndrende irakere, ikke bare i regimets palasser, men også på sykehus og i Nasjonalmuseet.

Da Rumsfeld ble konfrontert med at de amerikanske styrker lot dette skje, svarte han snerrende: "Sånt skjer i krig." Rumsfeld har utvilsomt greie på krig, men kultur er ham åpenbart helt fremmed.

Al Jazeera

NRK, TV 2 og andre europeiske fjernsynselskaper brukte ofte den arabiske kanalen Al Jazeera. Den ga et nødvendig korrektiv ved å vise drepte og sårede irakere, og ved å la arabiske stemmer bli hørt. Den viste en gang også en drept amerikansk soldat, men dette ble ikke sendt på amerikansk TV fordi det formodentlig virket negativt på den kommersielle reklamen (Halvor Elviks teori i Dagbladet etter å ha sett TV daglig i USA under Irak-krigen).

Ihvertfall fulgte amerikansk fjernsyn Pentagons ønske om i patriotrismen navn ikke å vise egne tap. Pentagon likte ikke Al Jazeera og lot stasjonens kontor i Bagdad bombe, og New York børs nektet dens medarbeidere adgang. I USA klarte nykonservative hackere å blokkere Al Jazeeras nettside. De irakiske myndigheter gjorde forøvrig sitt beste for å forhindre Al Jazeeras uavhengige TV-dekning, og de stengte kanalens web-side.

Den første krig på Internett

Dette var altså den første storkrig på Internett. Den ga, som The Independenet skrev, publikum anledning til å velge sin informasjon i en tidligere helt uhørt grad. Selvfølgelig finnes det også på Internett hummer og kanari. Her er usensurert vrøvl og de mest sinnsyke konspirasjonsteorier, også antisemittiske. Og informasjonsstrømmen er så enorm at men lett kan drukne i den.

Men for dem som benytter Internett bevisst, og har gode søkemaskiner åpne, er det for en helt ny verden.I tillegg til de søkemaskiner og portaler som er tilgjengelig for norske Internettbrukere vil jeg anbefale Copernic, men den koster litt ekstra.

En menneskelig dimensjon

På Internett fikk vi en menneskelig og ofte sterkt personlig dimensjon, slik som den berømte Bagdad-stemmen som oprererte under navnet Salam Pax. Takket være den anonyme Salam Pax fikk man en følelse av hva som skjedde der bombene og missilene traff, noe som ikke engang de modige reportere som holdt til i Palestine Hotel klarte å formidle fra sitt mer distanserte utkikkspunkt (inntil en granat traff også dem og drepte to).

Internett ga informasjon som ikke var tilgjengelig noe annet sted. Det kunne være offisielle eller uavhengige kilder og vitenskapelige databaser, og ofte privatpersoner som brukte sin tid og innsikt på å gi medmennesker tilgang til alternativ informasjon.

Internett skaper dialog

Ikke minst viktig var den dialog (eller "multi-log" om jeg får konstruere et slikt ord) som Internett åpnet for. Den vi fikk et lysende eksempel på i refleksjonene til en israeler som fra sin PC videreformidlet Salam Pax` Bagdad-dagbok: " Jeg er en israeler, men jeg synes ikke det er merkverdig at jeg bringer videre en irakers opplevelser. Vi er alle mennesker, you know, vi er ikke roboter som er programmert med våre lands offisielle politikk".

Jeg har på nettet funnet mange israelere av hans type, hvilket viser at forestillingen om at alle jøder tenker som Sharon er primitiv og ukorrekt. Og jeg hadde gleden av mange nyanserte arabere som motvirket inntrykket av araberne som en brølende ureflektert masse.

30 x Irak på nrk.no

Jeg avslutter med dette mine Irak-kommentarer på nrk.no. Dette er min trettiende kommentar på 30 dager. For meg, som i mine NRK-år har hatt det privilegium å arbeide for både radio og fjernsyn ute og hjemme, har det vært en ny og interessant erfaring.

Jeg takker for alle positive reaksjoner, men særlig setter jeg pris på alle de som var uenig med meg og som ga meg motforestillinger. Det er nettopp en slik dialog Internett gjør mulig, mens TV og radio lett blir en enveistrafikk.

Man blir aldri for gammel i dette faget til å la seg motsi eller korrigere.