Kurderne kompliserer i Nord-Irak

Av utenrikskommentator Jahn Otto Johansen

Den kurdiske erobring av den viktige oljebyen Kirkuk var militært nødvendig, sett med Pentagons øyne, men politisk ytterst delikat, slik det amerikanske UD ser det. At innmarsjen er blitt en heit potet i hendene på amerikanerne ble tydelig demonstrert av Pentagons talsmenn da de torsdag skulle kommentere saken.

Den kurdiske fremmarsjen i nord skaper problemer for USA.

Samtidig som de forsikret at de hadde de beste kontakter med de tyrkiske militære, som de helt ukorrekt omtalte som "koalisjonspartnere", unnlot de å besvare spørsmål om utenriksminister Colin Powel under sitt nylige besøk i Ankara hadde lovet at dette ikke skulle skje.

Tyrkia klar til invasjon

Ankara har lenge sagt klart fra om at kurdisk kontroll over Kirkuk og Mosul ville være utålelig og gjøre en intervensjon nødvendig. Det er allerede enkelte tyrkiske avdelinger i Nord-Irak, og store styrker står klar ved grensen.

I Pentagon lekte viseforsvarsministeren med ordet "kontroll". Ingen hadde egentlig kontroll over Kirkuk, mente hun, underforstått heller ikke kurderne. De amerikanske spesialstyrker som fulgte med kurderne, er få og kan i høyden økes til en bataljons størrelse.

Amerikanerne har kun en luftlandebrigade i nord og den skal dekke et meget stort område.

USA tok Tyrkia for gitt

Både Washington og Ankara møter seg selv i døren. Amerikanerne tok opprinnelig for gitt at Tyrkia ville la dem benytte flybaser som de hadde brukt mange penger på å modernisere, men de fikk bare overflyvningsrettigheter. Tyskerne har vært mer hjelpsomme.

Ikke bare har amerikanerne ubegrensede overflyvningsrettigheter i Tyskland, men kan fritt bruke sine flybaser. Mannskap og utstyr transporteres landeveien fra Tyskland til havner i Romania og Nederland.
Pentagon planla å opprette en andre front i nord. Derfor behøvde de sende sende soldater og våpen over tyrkisk territorium fra havnebyen Iskenderun. Lenge anløp transportskip Iskenderun med tungt militærutstyr som ble fraktet videre med tyrkiske sjåfører og vaktmannskaper, men under reell amerikansk kontroll.

Også norske skip

Også norske skip var chartret for denne transporten. Venner av meg er kapteiner på norske båter i denne farten. De kan ikke få fullrost de amerikanske militære for deres vennlighet og effektivitet, også i måten de behandlet tyrkerne på.

En av de norske offiserer var mektig imponert da han fikk se de amerikanske stridsvognkommandører - flotte, yngre damer som så ut som de reneste modeller. De var innkalte mannskaper og turnerte sine stridsvogner som om det skulle være en pickup hjemme i Small Town, USA.

Tyrkerne sa nei

Men så var det stopp. Det var ikke konstitusjonelt flertall i den tyrkiske nasjonalforsamling, og da en ny og sterkere regjering ble stablet på bena etter at regionalvalg, unnlot den til USA`s store skuffelse å oppfylle gamle løfter.


Ikke engang amerikanske økonomiske fristelser etterfulgt av press hjalp. Et stort antall troppetransportskip ble liggende og vente ute i Middelhavet, og måtte senere gå til Kuwait via Suezkanalen.

Kurderne ventet på å slå til

I Nord-Irak ventet store kurdiske styrker på å slå til mot sine irakiske erkefiender. Kurderne er verdens største folk uten egen stat. Før de ble undertrykt av Saddams brutale sikkerhetsstyrker og hemmelige politi slåss de med monarkiet og før det med den britiske kolonimakt.

De har alltid vært i konflikt med tyrkerne. Kurderne er stolte og uredde krigere, men de var splittet og hadde dessuten brent seg.

Kurderne kjenner Saddams grusomheter

Da de i 1991 gjorde oppør mot Saddam, ble de - i likhet med shiamuslimene i sør - latt i stikken av USA. Før dette opplevet de gassangrep som krevet over 5000 menneskeliv - kvinner, barn og eldre. Denne massakre på sivile ble bare overgått av irakernes bruk av nervegass og sennepsgass i angrepskrigen mot iranerne.

Det krevet titusener av iranske liv og var ved siden av all den assistanse, både våpen og satelittetterretninger, som irakerne fikk fra Vesten, det som snudde krigslykken i Iraks favør. Dengang var Saddam Rumsfelds kompis.

USAs mest trofaste allierte

I dag er kurderne USAs mest trofaste allierte. De ventet med forhåpninger på at USA skulle gå til angrep på Irak og klarte til og med å overvinne mye av sine indre motsetninger (bortsett fra Krekars Saddam-vennlige gruppe som i krigens tidlige fase ble bombet sønder og sammen av amerikanerne).

Kurderne bare ventet på å slå til mot irakerne som fortsatt holdt deres stammefrender, ofte nær familie, i et jerngrep sør for flyforbudssonen. I denne beskyttede sone har kurderne det siste tiåret bygget opp et indre selvstyre som de tidligere bare kunne drømme om. Her viste kurderne at de kunne styre seg selv. Det er et velutviklet samfunn der kurderne får vist at deres kultur ikke er arabisk. Kurderne er ikke bare et krigerfolk. De er også et kulturfolk.

Indre selvstyre

Dette indre selvstyre, som Tyrkia synes er alt for mye som det er, vil kurderne ikke oppgi for noen pris. Egentlig drømmer de om et fritt og uavhengig Kurdistan, men det innser deres ledere er urealistisk for tiden. Ikke bare Tyrkia motsetter seg dette, også andre nabostater som Syria og Iran. Amerikanerne og britene er heller ikke interessert i at Iraks territoriale enhet brytes opp.

Men her kolliderte den militære nødvendighet med diplomatiet. Amerikanerne trengte en andre front i nord for å øke presset på Saddams styrker. Dette er blitt ekstra aktuelt etter at Bagdad i prinsippet er falt, og den gjenværende irakiske motstand ser ut til å konsentrere seg om Saddams fødeby Tikrit og øvrige områder i nord.

Men alene kunne ikke amerikanerne gå til angrep i nord. De trengte kurdernes hjelp. Sammen med amerikansk fly, spesialstyrker og en luftlandebrigade var dette tilstrekkelig til å starte offensiven i nord. Det er i denne sammenheng man må se kurdernes innmarsj i Kirkuk og den sansynligvis forestående erobring av Mosul.

Amerikanerne mellom dobbelt ild?

Tyrkerne har altså reagert kraftig. De sier rett ut at dersom kurderne blir stående i disse to viktige byer som er sentra for betydelige oljefelter, vil de intervenere militært. Foreløbig nøyer de seg med å sende inn militære observatører.

De kommer til å spionere på alle kurdiske bevegelser og rapportere til Ankara. Blir det en tyrkisk invasjon vil kurderne kjempe innbitt mot sin erkefiende nr. 2 - tyrkerne - og amerikanerne risikerer å komme mellom dobbelt ild. Det er et så alvorlig perspektiv at Washington, Ankara og de kurdiske ledere vil gjøre sitt ytterste for å unngå det. Men faren er der i aller høyeste grad for kurdisk-tyrkiske sammenstøt når amerikanerne en gang trekker seg ut. Dessuten har kurderlederne lovet å trekke bare en del av sine styrker ut fra Kirkuk før helgen.