Nedtellingen for Iran

Av utenrikskommentator Jahn Otto Johansen

Condoleeza Rice på vei til et TV-intervju 30.april. Irans signal om å kunne tillate IAEA-inspeksjoner, er bare taktikk, hevdet hun i studio. (Scanpix/AP)

I synet på Irans påståtte militære atomambisjoner står europeerne mer samlet bak USA enn de gjorde i Irak-konflikten. Frankrike er en like sterk pådriver som USA og Storbritannia, og Tysklands forbundskansler, Angela Merkel, har også lagt seg på en hard linje. Dette er politisk kapital Bush-administrasjonen ikke uten videre vil kaste vrak på, men tiden går, og det kan ta slutt på presidentens tålmodighet. Derfor skal man ta alvorlig advarselen fra Condoleeza Rice om at dersom ikke Sikkerhetsrådet handler raskt, vil USA og dets allierte gjøre det.

Splittet sikkerhetsråd

Sikkerhetsrådet forlangte at Iran stanset sitt anrikningsprogram før utløpet av april. Denne tidsfrist ble overskredet uten at ayatollaene ga etter. Nå vil USA ha en enda mer forpliktende resolusjon som ender med økonomiske sanksjoner. Dette vil Russland og Kina nødig være med på, selv om disse to stormakter hittil har lagt et visst press på Teheran.

Mye er uklart

Dermed kan USA alene eller med støtte av sine allierte gå til ensidige aksjoner. Det er nå den sannsynlige utvikling, men hvor omfattende og effektive slike sanksjoner kan bli, er fortsatt uklart. Det er også usikkert hva slags militære aksjoner USA vil gripe til, dersom Bush-administrasjonen ser dette som den aller siste utvei.

Ekspertene uenige

En iransk kvinne går forbi en grafitti-versjon av USAs frihetsstatue på veggen til USAs tidligere ambassade i Teheran 1.mai 2006 (Scanpix/AFP)

Tidspunktet for en eventuell militær aksjon mot Irans atomanlegg avhenger av flere ting. For det første er det uenighet blant ekspertene om ayatollaene virkelig har militære atomambisjoner, og de er heller ikke enige om hvor langt tid det vil ta før Iran eventuelt kan fremstille kjernefysiske våpen. Vestlig etterretning regnet tidligere med at det ikke kunne skje før i 2015. Nå er tidsrammen blitt mindre – fra fem år og oppover. Erfaringen viser at når et land først satser på å skaffe seg en atombombe, kan det gå raskere enn mange regnet med.

Iran skjuler noe

I internasjonale media er det lagt spesiell vekt på president Mahmoud Ahmadinejads storskryt i april om at Iran hadde sluttet seg til atommaktenes selskap ved å utvikle anriket uran i sentrifugene i Natanz. Det var ikke overraskende at dette skapte bekymring, men ifølge enkelte eksperter som The Economist påberoper seg, er det noe annet som er enda mer bekymringsfullt. Det er at Iran har P-2-sentrifuger som er enda mer effektive enn de man vet landet hadde tidligere. Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) frykter derfor at iranerne skjuler noe.

Motstandsgruppe advarer

Stopp krigen, oppfordrer en demonstrant i Aten (Scanpix/AFP)

Det hevder også den iranske motstandsgruppe som i 2002 var de første til å varsle om Irans hemmelige atomanlegg. Nå sier Perviz S. Khazai, som tidligere var Irans Oslo-ambassadør og som mange vil huske som en nøktern og forsiktig person, at Iran kan være i ferd med å mangedoble sin produksjon i hele 5000 sentrifuger. Khazai er ikke i tvil om at ayatollaene tar sikte på en atombombe.

Det benekter de, men samtidig laver de all den publisitet de kan få av sitt rakettprogram. Det har i alle fall ingen fredelige hensikter. Med de raketter iranerne allerede har, kan de nå Israel, amerikanske baser i Midtøsten og USA arabiske allierte. Disse raketter ville eventuelt kunne utstyres med kjernefysiske ladninger eller kjemiske våpen. Det er denne mulighet som gjør Israel til en utålmodig pådriver og som indirekte legger et press på president George W. Bush.

Dårlig etterretning

Men israelerne har ikke den type og de antall fly og heller ikke de krysserraketter som skal til for å sette Irans atomprogram ut av spill. Ja, det er tvilsomt om selv amerikanerne vil være i stand til det. Det er så mange og så spredte anlegg at det vil kreves en enorm luftarmada, og mange av anleggene ligger dypt under jorden.

Amerikanerne hemmes dessuten av at de ikke har en så god etterretningstjeneste i Iran som de skulle ha hatt. Den internasjonalt kjente terroristforskeren Loretta Napoleoni er imidlertid av den absolutte oppfatning at George W. Bush vil gå til angrep på Iran innen ett år, uansett hva etterretningene sier. Sporene fra Irak skremmer.

Historikere advarer

Advarslene kommer ikke bare fra fagmilitært hold. Mange historikere og sosialantropologer mener at det vil styrke ayatollaene og vil svekke motstanderne mot regimet.

Professor Charles A. Kupchan, som er en anerkjent Iran-ekspert ved Georgetown University, og Ray Takeyh ved Council on Foreign Relations, skrev nylig i International Herald Tribune at ayatollaene står sterkt tross sine bakstreverske tiltak, som mange moderne innstilte iranere saboterer privat. Ayatollaene kan spille på nasjonalistiske strenger.

Iran var tidligere en kasteball for stormaktene, først mellom Storbritannia og Russland, så mellom USA og Sovjetunionen. "Bak hver sjah var det en fremmed hand", skriver de, "en gammel og stolt sivilisasjon ble redusert til en vasallstat". Ayatollaene befridde for første gang i historien Iran fra fremmed innflytelse. De to amerikanske eksperter mener at USAs og Vestens politikk bare styrker ayatollaene.

Hauken Brzezinskis utspill

Zbigniev Brzezinski (Scanpix/AFP)

Det kanskje mest oppsiktsvekkende er at den tidligere sikkerhetspolitiske rådgiver Zbigniev Brzezinski, som alltid har vært en hauk både som politiker og akademiker, sier at "et kjernefysisk Iran ikke er farligere enn et kjernefysisk Israel". Men nå har Brzezinski aldri vært noen venn av Israel, og han liker ikke jøder. Alle har sine mer eller mindre skjulte motiver, enten de vil bombe Iran eller ikke. I store deler av verden står imidlertid de vestlige land, inklusive Norge, svakt fordi de ikke bare har latt være å motsette seg Israels atomvåpen, men har hjulpet til med å fremstille dem.