Fra militær triumf til hverdag

Av utenrikskommentator Jahn Otto Johansen

Saddam-statuene som ble revet ned til folkemassenes store begeistring, vil for ettertiden bli stående som det visuelle symbol på diktaturets fall, slik de styrtede Leninstatuer i Øst-Europa symboliserte kommunistregimenes endeligt i 1989. (Stalinstatuene falt allerede under de såkalte avstaliniseringsprosesser etter 1956 og 1961).

Borgernes undertrykte hat til regimet og forhåpninger om en bedre fremtid uten frykt, var fellesnevneren den gang. Men som vi husker brakte utviklingen det første tiåret etter Berlinmurens fall, Sovjetunionens oppløsning og kommunismens sammenbrudd både skuffelser og gleder. Slik vil det også bli i Irak.

Lov og orden

Blandet i den spontane glede over Saddam-regimets fall var det plyndringer i stor stil.

Den helt umiddelbare oppgave for invasjonsstyrkene blir å fylle opp det sikkerhetsmessige vakum som Baathregimets totale sammenbrudd har medført.

Ikke bare forsvant soldater og hemmelig politi fra gatene, men også trafikkpoliti og det øvrige ordensvern ble borte.

Det var ikke tilfelle i Japan og Tyskland i 1945. Der var viktige byråkratiske strukturer inntakte.

Blandet i den spontane glede over Saddam-regimets fall var det plyndringer i stor stil. Dersom disse plyndringer fortsetter og de undertrykte tar loven i sine egne hender, får okkupasjonsmakten et problem.

Amerikanerne og britene har rett og slett ikke store nok styrker til å ta seg av rent politimessige oppgaver. De er heller ikke trenet for det.

Erfaringene fra Kosovo

Men okkupasjonsmakten har etter Genevekonvensjonen et klart ansvar for å opprettholde lov og orden.

Hvis plyndringenee fortsetter inn i flere bydeler og regimetilhengere lynsjes, kan amerikanerne bli nødt til å åpne ild mot mobben og da kan stemningen raskt snu.

Erfaringene fra Kosovo burde være en lærepenge. Der behersket forbryterbander og hevnfulle albanere gatebildet, og gjennomførte en brutal fordrivelse av serbere og sigøynere før en internasjonal ordensstyrke ble stablet på bena. Et slikt vakum må unngåes i Irak.

Hvem fikk rett?

Irak-krigens fasit så langt har gitt både tilhengere og motstandere rett. De mest entusiastiske talsmenn for krig fikk rett i at de alliertes styrkenes enorme ildkraft, store mobilitet og yttterst avanserte teknologi ville sikrere en militær seier på kortere tid enn noen gang tidligere i krigshistorien.

Bekymringene til pensjonerte amerikanske militære, militæranalytikere og oss mediekommentatorer viste seg på det området å være overdrevne.

De Saddam-lojale styrker falt til slutt sammen som en kortstokk, men vel å merke etter meget harde kamper mange steder. Og man må fortsatt regne med motstand fra grupper som heller velger døden fremfor å overgi seg.

Store sivile tap

I seiersrusen skal man heller ikke glemme at de sivile tap i menneskeliv, sårede og ødeleggelser har vært meget betydelige. Her fikk skeptikerne rett.

De militære forespeilte aldri et felltog uten sivile tap; de skulle bare sørge for at egne tap ble så små som overhodet mulig.

Men de sivile hauker i Pentagon solgte sin politikk med forsikringer om at den irakiske sivilbefolkning ikke ville blir rammet i særlig stor grad.

Forsinket begeistring

Selv om begeistringen fylte gatene i Bagdad og Basra onsdag, kom denne reaksjon tre uker senere enn Pentagons hauker og kanskje også mange militære hadde regnet med.

De undervurderte befolkningens frykt for Baathregimet og skuffelsen over at de ble latt i stikken for 12 år siden.

Likeledes undervurderte de folks skepsis til en "befrielse" som påførte sivilbefolkningen så store lidelser.

Man skal også huske på at begeistringen var størst blant shiitene og kuderne, de to minoriteter som ble mest brutalt behandlet av Saddamregimet.

Sunittene og de kristne har vært noe mer avventende, selv om det også i de kretser vil være en menneskelig naturlig tendens til å sate på seierherrene frem for taperne.

Eksilirakere kontra hjemmeopposisjon

Mens den øyeblikkelige utfordring er å gjenopprette ro og orden, sørge for at elektrisitets- og vannforsyningene fungerer igjen og at det kommer mat, medisiner og annen hjelp til de nødstilte, så vil neste oppgave straks melde seg: Moblisering av alle konstruktive politiske krefter med sikte på et sivilt styre når okkupasjonsmakten gir fra seg tøylene.

Det er helt urealistisk å benekte de store motsetninger som eksisterer mellom de eksil-irakiske grupper, liksom det er en illusjon å forvente at de som ble i Irak under diktaturet, skal hilse eksilpolitikerne med åpne armer.

Håpet ligger i de mange vedutdannede irakere som vil være med på å bygge opp et moderne, demokratisk samfunn.

Irak et kunstprodukt

Vi skal heller ikke glemme de store etniske og religiøse motsetninger. Irak var i utgangspunktet et kunstprodukt skapt av kolonimakten.

Selv om alle de som nå skal bygge et moderne Irak hadde hatet til Saddam til felles, så har de sterkt motstridende interesser.

Shiitene blir ikke venner med sunitter og kristne fra den ene dag til den andre. Mange irakiske shiiter orienterer seg mot Iran som haukene i USA betrakter som et mulig neste mål.

Hva vil skje i nord?

Kurderne er amerikanernes mest entusiastiske allierte, men USA har også en strategisk viktig alliert i Tyrkia.

Dersom kurderne går inn i Mosul og Irkuk, må vi regne med at tyrkiske styrker går over grensen i stort antall, og da kan amerikanerne komme under dobbelt ild.

Både de kortsiktige og langsiktige problemer er store. Det legger offisielle talsmenn i Washington ikke skjul på.

Hvis dette er et vitnesbyrd om at den militære seier ikke har gått amerikanerne til hodet, ser jeg mer håp for utviklingen enn jeg gjorde for et par uker siden. På det punkt er jeg i så fall glad for å ha tatt feil.