En atommakt til besvær

Av utenrikskommentator Jahn Otto Johansen

Iran har kjernefysiske teknologi og vil anrike uran i stort omfang, sa Ahmadinejad tirsdag, samtidig som han forsikret om sine fredelige hensikter (Scanpix/AP)

Det var president Mahmoud Ahmadinejad som til torndnede applaus fra håndplukkede tilhengere kunne fortelle at de hadde fremstilt sin første anrikede uran og at Iran regnet seg som atommakt.

Iran er nå blant de stater som har anvendbar kjernefysisk teknologi, og selv om presidenten bedyrer at den bare skal brukes til fredelige formål, sier nesten alle eksperter at dette er et viktig skritt på veien mot kjernevåpen.

Denne utvikling kan gå raskere enn mange hadde regnet med. I atomvåpnenes historie har USA og Vesten alltid undervurdert andre lands evne til å skaffe seg kjernevåpen raskt. Det skjedde med Sovjetunionen, og det gjentok seg med India og Pakistan. Iranske atombomber kan være en realitet innen dette tiår er omme.

Dansere som holder beholdere med uran, feiret Irans vellykkede anriking (Scanpix/AP)

Iranernes ansvar

De iranske ledere må selv ta mye av ansvaret for at Vesten ikke tror på deres forsikringer om at dette kun er beregnet på fredelige formål.

Når dette sies av den tidligere og mer moderate president, Akbar Hashemi Rafsanjani, kunne det ha en viss troverdighet, men ikke når Ahmadinejad kommer med slike uttalelser.

For han har gjort det helt klart at staten Israel skal utslettes, samtidig som Teheran som svar på Muhammed-karikaturene tok initiativet til å benekte og latterliggjøre det jødiske Holocaust med prisbelønnede vittighetstegninger. Det var grunnen til at den ellers så forsiktige tyske forbundskansler, Angela Merkel, sammenlignet Ahmadinejad med Hitler.

"De politisk korrekte" er tause

Det er påfallende at "de politisk korrekte" på venstresiden i Europa ikke har reagert særlig på dette, liksom de heller ikke er så opptatt av fattigdommen i Iran og undertrykkelsen av iranske kvinner, som en tidligere fredsprisvinner gang på gang har pekt på.

Fagforeningslederne som stod bak bussjåførstreiken i Teheran, sitter fengslet og venter på strenge dommer, kanskje dødsstraff. Streikeleder Mansur Hajatgheibi har gått til sultestreik, men jeg har ikke registrert at AKP-m-l, SV, AUF eller LO har arrangert noen solidaritetsdemonsterasjon utenfor den iranske ambassade.

Stor sosial uro

Fra mange hold rapporteres det om stor sosial uro i Iran. Den iranske sentralbank har selv innrømmet at halvparten av befolkningen lever under den offisielle fattigdomsgrense som ligger på ca 1800 norske kroner i måneden for en familie på fem.

Det kommer stadig til protester som straks blir slått ned av militsen som kontrolleres av ayatollaene. Da det nylig var demonstrasjoner i Rascht, kunne man på plakatene lese: "Vi sulter!"

Det er spontane streiker og protestdemonstrasjoner i gruveindustrien, i den petrokjemiske industri og i bilfabrikken Iran Khodro. Men den slags hverken hører eller ser Staoil-representanter på besøk, og det registreres heller ikke av norske studenter som driver sosialantropologiske studier som får velvillig omtale i medene her hjemme.

Oljeinntekter til atomer og våpen

Iranere flest hadde håpet at de store oljeinntektene skulle komme dem til gode i deres dagligliv. I stedet går det til det ambisiøse atomprogrammet og til innkjøp av våpen, som de fleste land står i kø for å selge dem.

To dager etter at FNs sikkerhetsråd ga Iran en frist på 30 dager til å avslutte arbeidet med å anrike Iran, startet en større militærøvelse. En talsmann for revolusjonsgarden sa på iransk fjernsyn at de hadde hadde velykkede prøver med en ny rakett - Fajr-3 - som har en rekkevidde på 700 kilometer og skal være usynlig på radar. Det er vanskelig å si hva som er bløff og hva som er realiteter, men det bør ikke overraske noen at dette skaper bekymring.

Hva vil USA og Israel gjøre?

Påskeukens budskap fra Teheran gir ny næring til spekulasjonene om hva USA og Israel vil gjøre.

Riktig nok forsikrer president George W. Bush at de fortsatt satser på diplomatiet, men det gjorde han også etter at han hadde tatt beslutningen om å gå til krig mot Irak. Samtidig som det diplomatiske spill fortsetter, pågår forberedelsene til militære tiltak. Man skal være meget naiv om man ikke innser det.

Spørsmålet blir da hva slags militæraksjoner som kan komme på tale. De fleste eksperter mener at Israel alene ikke har kapasitet til å sette det iranske atomprogrammet ut av funksjon. Det er en så omfattende oppgave at det trengs amerikansk militærteknologisk kvalitet og kvantitet.

En luftkrig mot Iran er et høyst usikkert foretagende, både fordi iranerne har et godt luftforsvar og fordi de kan skyte det de har av raketter med konvensjonelle ladninger mot Israel og amerikanske baser i Irak og Persiagolfen før amerikanerne og israelerne slår til.

Sjia-muslimeme vil støtte Iran

Dessuten kommer den støtte som Teheran kan regne med blant sjiamuslimene i Irak. Iran har lenge finansiert sjia-milits, og det er nære forbindelser mellom ayatollaene og irakske imamer.

Et angrep på Iran vil utløse angrep på amerikanske installasjoner og på Bagdad-regjeringens soldater og politi, som sansynligvis heller ikke ville være til å stole på i en slik situasjon. Også Hisbollah i Libanon og Hamas i Palestina vil etter all sansynlighet reagere skarpt. Et angrep på Iran kan sette store deler av Midtøsten i brann.

Stans i oljeforsyningene

Dessuten vil Iran relativt lett kunne sperre Hormuzstredet. Dermed vil ikke bare iransk olje utebli fra verdensmarkedet, men også olje fra Golfstatene. Vi ser allerede hvordan uroen omkring Iran presser oljeprisene i været, riktig nok til gode for det norske olje/pensjonsfond.

Men det kan bli en kortvarig glede. Skadevirkningene for vestlig økonomi vil være så store at den britiske utenriksminister, Jack Straw, avviser enhver militær aksjon mot Iran. Til BBC sa han nylig at at noe slikt ikke kunne rettferdiggjøres med artikkel 51 i FN-pakten om selvforsvar.

Men Straw og hans sjef, Tony Blair, sa før og under Irak-krigen så mye som ikke holdt stikk at deres troverdighet er tvilsom. Men vi kan i hvertfall tro dem på deres ord om at de er meget bekymret for ringvirkningene av et angrep på Iran.

Atomvåpen mot Iran?

I denne situasjon er det skremmende at det spekuleres så mye om bruk av atomvåpen mot iranske mål. De fleste eksperter advarer mot dette fordi de kjernefysiske "Bunker-buster"-bomber som kan trenge dypere ned enn konvensjonelle våpen og dessuten skaper store sjokkvirkninger, vil gi et betydelig radioaktivt nedfall som vil ta livet av tusener av sivile.

The Federation of American Scientists har advart sterkt mot dette. Dessuten kommer de politiske implikasjoner ved at USA angriper et muslimsk land som ennå ikke har kjernevåpen, med atombomber.

Kjernefysisk Harmageddon

USAs toppmilitære har advart mot et slikt scenario. Helt fra den kalde krig og "terrorbalansen" har militære vært mer realistiske enn mange sivile sikkerhetspolitikere når det gjaldt bruk av kjernevåpen.

Men Ronald Reagan var den mest realistiske av alle; han ville avskaffe alle kjernevåppen. Dette er det "ultimate" våpen som meget lett vil kunne sette i gang en prosess som ingen lenger har kontroll over. Et kjernefysisk Harmageddon er ikke lenger sannsynlig mellom stormaktene, men i Midtøsten kan det ikke utelukkes.

Det hvite hus fastholder opsjonen

Men hvorfor tar ikke Det hvite hus og Pentagon da klart avstand fra å bruke slike våpen mot Iran? Den anerkjente journalisten Seymor Hersh gir i The New Yorker en mulig forklaring.

Pentagon, det vil forsvarsminister Donald Rumsfeld, hadde forsikret Det hvite hus om at et atomangrep på Irans kjernefysiske anlegg var det eneste som kunne garantere 100 prosent suksess. Men til tross for at Joint Chiefs of Staff (den amerikanske generalstaben) i et påfølgende rapport karakteriserte dette som den rene galskap, ville ikke Det hvite hus gi avkall på denne muligheten.

En farlig usikkerhet

Problemet er at det fortsatt er noen i Det hvite hus som ikke vil skrinlegge denne opsjon, sier Hersh til BBC. Det betyr ikke at slike våpen nødvendigvis vil bli brukt, men det skapes en meget farlig usikkerhet. Og denne usikkerhet har å gjøre med at Bush-administrasjonen hverken stoler på FN eller EU og til slutt vil gjøre hva den selv finner best. Som i Irak. Verden er ikke kommet lenger.