Ein vestleg guru

Watts, Alan (1915-1973)

Publisert 25.10.2001 14:04 - Oppdatert 20.12.2001 13:43

Filosof Kjell Madsen om Alan Watts: –Filosofiens trøst kommer fint til uttrykk hos Watts, seier filosofen Kjell Madsen, og legger til: Han moret meg umiddelbart, men det tok meg lang tid å bli glad i ham. [WM]

Alt som nittenåring debuterte Alan Watts med si første bok om zen-buddhisme, og han brukte resten av livet til å skrive og snakke om ”kjernen av uendelighet” i kvart menneskesinn:

”Individet er et hull, en åpning, gjennom hvilket all energi i universet bevisstgjør seg selv; en malstrøm av vibrasjoner framstår som menneske eller dyr, blomst eller stjerne – ikke alene, men som sentrale for alt som finnes omkring dem.
Disse sentrene er ikke skilt fra sine omgivelser slik vi kan få inntrykk av, men står i gjensidige forhold til hverandre, sentrum til periferi – på samme måte som magnetiske poler. Slik er det at hvert senter hvorsomhelst innbefatter alle andre senter andre steder. Derfor er ikke individet bare et senter. Det er alt som omgir det, sentrert på dette tidspunkt eller dette sted, og det er grunnen til at astrologer forsøker å tyde et menneskes karaktertrekk ut fra konstellasjonene i universet som omgir det, selv om det er tvilsomt om de greier å tyde dem riktig.”
(Alan Watts:”Cloud-hidden, Whereabouts unknown”)

Ein lovande son

Watts sjølv la etterkvart bort sine ulastelege dressar og tversoversløyfer og gjekk over til luftige gevantar i bomull. Filosofen Kjell Madsen skriv om Watts:

”Han er et godt eksempel på de underlige vekster som fra tid til annen skyter opp fra den gråeste engelske lavere middelklasse, der elskelig sparsommelige foreldre så vidt ser seg i stand til å sende en lovende sønn inn i kostskolens sadomasochistiske helvete.”

Watts kom med store erklæringar, men var ikkje skråsikker. Setningar som denne kan vi jo la henge igjen som eit ekko i sinnet:

"Ikke å se enheten mellom selvet og den andre er frykt for livet, ikke å se enheten mellom væren og intet er frykt for døden."

Zen-veien

Alan Watts var teolog av utdanning, og vart ordinert og tilsett som prest ein periode etter at han gifta seg med ei amerikansk kvinne og flytta til USA. Han skreiv ei rekkje bøker om emne frå japansk, indisk og kinesisk filosofi, og i samanliknande religionsvitskap. Ei av dei er utgitt på norsk, ”Zen-veien”, 1973. Han vart ein sentral person i det som på 50- og 60-talet vart kalla The San Francisco Renaissance, eller counterculture. Komponisten John Cage, og lyrikarane Allen Ginsberg og Gary Snyder var i omgangskrinsen. Watts var ein dyktig talar, og hadde eit stort publikum, etter kvart også i radio og fjernsyn, med sine foredrag og samtaler om zen og tao.

Lucy in the Sky with Diamonds - LSD-romantikk

På skuggesida var eit kronglete seksualliv, stadig nye kvinner - han var gift tre gonger og fekk sju barn. Og hippietidas romantiske forestillingar om narkotiske stoff var han også representant for, sjølv om det visstnok var alkoholen som skapte største problema for han i hans seinare år.

Døden ein strålande sjanse

For dei av oss som gjerne søkjer noko muntert og oppfriskande om døden, er Watts verd ein ettermiddag på sofaen:

”Vi oppfatter ikke at vissheten om døden er en ekstremt frigjørende opplevelse. Å dø er en strålende mulighet, og jo før man til fulle oppnår vissheten om døden, jo bedre.
Jeg synes noe av det mest kreative vi kan gjøre er å tenke på døden. Jeg eksisterer, en gang gjorde jeg det ikke. En ting som har skjedd en gang, kan skje igjen. Jeg kom fra ingenting. Vi må ha ingenting for å kunne ha noe, fordi de to hører sammen. Ut av rommet kommer stjernene. Du kan betrakte døden som opphavet til livet. For hvordan kunne du vite at du lever dersom du ikke en gang hadde vært død?”

(Alan Watts: "Psychotherapy and Eastern Religion")


Om du forstår, er tingene som de er.
Om du ikke forstår, er tingene som de er.
(Zen-dikt)


Av Astrid Brekken

Sånn er livet, NRK P2, 24. og 25. desember 2001