OVERSIKT NYHETER SPORT MUSIKK UNDERHOLDNING FILM LITTERATUR MAT BARN UPUNKT
NRK Portretter

Her er du: NRK > Nyheter > Bakgrunn > Portretter

Oppdatert 22.10.2004 13:48

NYHETER
Innenriks
Utenriks
Økonomi
Kultur

Sport
Distrikt

Bakgrunn
Magasinet

Siste 48 timer
Sendinger

Trafikk
Vær
 
 

Sandemose, Aksel (1899-1965)

Publisert 12.09.2001 15:03 - Oppdatert 14.09.2001 08:47

Han viste oss hvordan det primitive og ville i oss kan gå side om side med det åndelige og forfinede - hvordan både idealisten og banditten kan bo i våre hjerter.

DU SKAL IKKE TRO AT DU ER NOE

Ja, så heter det i Sandemoses berømte Jante-lov. Og det heter videre :
Du skal ikke tro at du er like meget som oss.
Du skal ikke tro at du er klokere enn oss.
Du skal ikke innbille deg at du er bedre enn oss.
Du skal ikke tro at du vet mer enn oss..
Du skal ikke tro at du er mer enn oss.
Du skal ikke tro at du duger til noe.
Du skal ikke le av oss.
Du skal ikke tro at noen bryr seg om deg.
Du skal ikke tro at du kan lære oss noe.

Storhet skal styrtes og stenes

Kampen mot det snevre miljø, mot det man har kalt husmannsånd og småby-mentalitet, er et av hovedemnene i norsk litteratur. Vi møter det hos alle de ”store” på 1900-tallet – fremsatt kanskje med størst patos av Henrik Ibsen som har gitt usseldommens og misunnelsens ånd uforglemmelige skikkelser. Gang på gang møter vi hos ham det perpetuum mobile mot virkeliggjørelsen av alt stort og fremragende som biskopen Nikolas en gang satte i verk: Vilje til å sørge for at norske menn til alle tider bare skal kunne enes om en ting - den at hver storhet skal styrtes og stenes.

En av de merkeligste bøker

I vår egen tids litteratur ser vi også stadig vekk hvorledes det som skaper spenningen i det enkelte verk, er motsetningen mellom den enkelte, høyreiste personlighet på den ene siden, og massen som har ”usseldoms klute” til sitt merke, på den andre. Striden mellom menneske og miljø, mellom undertrykkere og undertrykte, bølger gjennom store deler av vår diktning og bidrar til å gi den dens spesielle karakter.

Spytte på de som er annerledes

Og likevel er det et spørsmål om ikke individets, enkeltmenneskets protest mot underkuing og diskriminering, lyder med ganske særlig styrke fra Aksels Sandemoses diktning, og da først og fremst fra det store hovedverket som kom i 1933 – ”En flyktning krysser sitt spor”. Her var det han første gang formulerte Janteloven – loven som småbyen, det trange miljø planter inn i menneskene fra barnsben av, loven om å spytte og trampe og sparke på enhver som er annerledes enn de andre, enhver som i ord eller gjerninger viser at han eller hun stiller seg utenfor flokken; loven hvis bud går ut på at man fremfor alle ting ikke må tro at man selv er noe.

”En flyktning krysser sitt spor” er en av de merkeligste bøker i nyere norsk diktning, det var en bedrift av forfatteren at han evnet å forme et anklageskrift med så almen gyldighet i seg at det er blitt stående som et hovedverk om et av de viktigste motiver i hele vår litteratur på 1900-tallet.

Jante i hver gate

Da Sandemose skrev ”En flyktning krysser sitt spor” var han en mann på 30 år, og han hadde en rekke bøker bak seg, både på dansk språk og på norsk Han var født på Jylland i 1899. Faren var smed, og forholdene i barndomshjemmet var trange. Det preget de fleste av den unge Sandemoses bøker. Nesten alt det han skrev i 1930-årene var oppgjør med og avsløringer av miljøet i Jante, som han kalte sin fødeby. Det var den byen han tenkte på da han formet Janteloven. Selv sa han det slik i et radiointervju i 1965:

”Jeg tenkte på den byen der jeg vokste opp, det er en liten by ved Limfjorden og som heter Nykøbing – ikke å forveksle med to andre Nykøbinger som finnes i Danmark, de har ikke mindre enn tre av dem, og det er jo slett ikke noe navn på en by, det betyr bare den nye kjøpstad. Så det er altså tre byer i Danmark som overhodet ikke har fått noe navn. Den jeg er fra ligger ved Limfjorden, en liten arbeiderby som ligger avsides med et stort jernstøperi, den er som andre småbyer flest, litt søvnig, isolert. Janteloven er ikke spesielt bundet til den
Eller til Danmark i det hele. Den finnes over hele jorden. Småby-miljøet er det samme, jeg tror at hvis man kom inn i det indre Kina, så ville man finne akkurat det samme der også. I en storby som København for eksempel, der ligger det er Jante i hver gate. Selve navnet er laget – jeg ville ikke kalle byen noe ordinært som Lilleby eller Fjordkøbing ,så skrev jeg en lyd og så satte jeg konsonanter foran og bak inntil jeg fant frem til dette navnet Jante. Det har nedsettende betydning, for i Danmark, der heter det en Jante, det er en liten mynt, en skillemynt.”

Arbeide i tre-fire døgn

For Sandemose var det å skrive en av de største gleder han kunne ha. Han så med takknemlighet på at han som kunstner hadde en stor gave fremfor andre mennesker – at han aldri behøvde å gjøre noe annet enn det han hadde lyst til. Han skrev bare når lysten kom over han, fortalte han. Han skrev aldri bøker kronologisk, han skrev et kapitel eller noen få linjer som han hadde lyst til å skrive den dagen, og så komponerte han det til slutt.

”Jeg arbeider aldri når jeg ikke er opplagt. Det oppdaget jeg tidlig, det skal man la være med. Det er det samme med en maler som er i dårlig humør og står og setter klatter på gale steder på lerretet, det går ikke. Kunst kan bare utformes når man er i det man kaller inspirasjon - det vil si: i arbeidsglede, opplagthet, man har ikke vondt i magen. Tidlig i ungdommen lærte jeg at når jeg er i det humøret, så visste jeg at jeg kunne arbeide i tre-fire døgn uten å legge meg, og når det så er over, så skal man holde opp. Når kunstnerne klager, likegyldig over hva, så mener jeg at de skulle tenke seg litt om, de er jo på en viss måte Guds utvalgte, selv om Gud ikke vil vite av dem lenger og de ikke vil vite av Gud heller.”

Hva var nazismen?

I sin diktning etter siste verdenskrig tok Sandemose opp et tema som så å si alle skribenter av betydning var opptatt av på den tiden : Hva var egentlig nazismen? De aller fleste av de mer verdifulle romanene som kom, dreide seg om voldsmentalitetens røtter i sinn og samfunn. Hvorfor ble mennesker nazister? Og hvilket ansvar hadde vi alle for den brutalitet og den grusomhet vi hadde sett utfoldet under krigen?

Litteraturen forsøkte å svare på det. Det var viktig for oss alle. Like viktig som å komme på det rene med årsaken til kreft, som det ble sagt. Og det hastet. ”Vi må løse det nå!” sa hovedpersonen i Sigurd Hoels epokegjørende roman ”Møte ved milepelen”. Vi måtte se det der og da, forstå det nå – ellers ville vi aldri forstå det. Ellers ville det samme oppstå en gang til.

”Det svunne er en drøm”

Det mest betydelige diktverk om barbariet som hadde herjet under nazismen i Europa, var det Sandemose som kom med. Den store romanen ”Det svunne er en drøm” fra 1946 ble en ren søyle i vår etterkrigsdiktning, og vil for alltid bli stående i første rekke i norsk litteratur.
Hovedpersonen i denne boken, norsk-amerikaneren John Torson, kommer hjem til Norge på et kort besøk like før 9.april 1940. Han er langt fra å være noen nazist eller bølle. Tvert imot er han en kultivert og dannet mann, velstående og meget godt bevandret i all verdens kunst og litteratur. Han er også selv en dikter, det røper alle brevene han skriver. Han elsker ensomheten i sine stuer når han kan lese og gruble etter behag. Hans tenkning er klar og skapsindig. Det er et utpreget kulturmenneske vi har for oss.
Men det går understrømmer i ham. Farlige og destruktive krefter holder til huse dypt nede og bryter seg frem i handling, ofte til overraskelse for ham selv. Uten at han helt er herre over det, ødelegger han livet til sin beste venn og til de kvinner han kommer i kontakt med. Sin eneste bror driver han i døden. Til slutt viser det seg at han ikke har gått av veien for for å drepe medmennesker som ikke har gjort ham det grann.

Kvinner og prestisje

Selv har han bare registrert noe av dette, slett ikke alt. Men etter at Norgesbesøket er slutt og han kommer tilbake til Amerika igjen, arbeider han målbevisst med sin egen voldelighet. Og oppdager at de smertefulle kampene han i unge år hadde om kvinner og prestisje, har skapt farlige knuter i sinnet. Angsten og ensomheten i unge dager har lagt en urgrunn av hat og hevnfølelse i ham under den kultiverte overflaten, og drevet ham til handlinger han nødig vil vedkjenne seg. Men det er ikke alt. Den egentlige sannhet om ham selv er så forferdelig at han ikke kan fortelle den.


En urgrunn av hat

Den skal leseren ane seg til i sitt eget hjerte, skriver han. Og :

”Djevel har utpekt dem som slår seg frem i verden.
Jeg har tenkt på det alltid i femogtjue år, men jeg visste om det tidligere. Alltid, dag og natt, våken og i drømme, har det opptatt meg, og nu vet jeg at jeg kommer til å gå i graven uten å bekjenne kulør.
Jeg vet hvem en Hitler er.”

Det var altså den innerste sannhet om dikteren og tenkeren John Torson. På forunderlig vis får Sandemose hele hans liv og skjebne til å bli en avspeiling av nazismens ferd i Europa – fra 9.april 1940 til 6. juni 1944, dagen da de allierte gikk i land i Normandie og begynte sluttkampen mot Hitler.

Nazismen i oss alle

Boken gjorde et voldsomt inntrykk. Var det virkelig slik – at nazismen bodde i oss alle – som en mulighet, en skjult realitet. Sandemose tvang oss til å erkjenne det. Han viste oss hvorledes det primitive og ville i oss kan gå side om side med det åndelige og forfinede, hvorledes både idealisten og banditten kunne bo i våre hjerter.

Sandemose bidro kanskje til å uskadeliggjøre det onde på denne måten, i alle fall delvis. De fleste som leste ham, skjønte jo at dersom vi ønsket å hindre en ny Hitler i å ta makten, måtte vi alle bli mer klar over hvem vi selv egentlig er, hvor sammensatte vi er og hvilke skremmende muligheter vi har i oss.

Noe av den samme tematikken tok Sandemose senere opp i bøker som ”Varulven” og ”Felicias bryllup”. Det er mer rolige bøker som forfatteren satt og skrev i fred og ro nede på det lille stedet Kjørkelvik ved Risør, dit han flyttet i 1945. I de ti årene han bodde der med kone og barn, var han en lykkelig mann. Og han skrev mange fine ting, ikke minst i epistelens form. De ble publisert i hans meget personlige tidsskrift ”Brev fra Kjørkelvik”, senere i en egen bok.

Av Yngvar Ustvedt

Sånn er livet, NRK P2, 17. september 2001


 
 
SØK

boks_topp_transparent.gif
PORTRETTER
boks_bunn_transparent.gif
10 SISTE NYHETER

Copyright NRK © 2001   -  Telefon: 815 65 900  -   E-post: info@nrk.no   -   03.01.2009 14:16