OVERSIKT NYHETER SPORT MUSIKK UNDERHOLDNING FILM LITTERATUR MAT BARN UPUNKT
NRK Portretter

Her er du: NRK > Nyheter > Bakgrunn > Portretter

Oppdatert 22.10.2004 13:48

NYHETER
Innenriks
Utenriks
Økonomi
Kultur

Sport
Distrikt

Bakgrunn
Magasinet

Siste 48 timer
Sendinger

Trafikk
Vær
 
 

Bergman, Ingmar (1918 -)

Publisert 26.11.2001 10:47 - Oppdatert 26.11.2001 10:48

Ingmar Bergman er en evighetsmaskin. Til tross for sin høye alder er han klar med et nytt manus til en oppfølging av den berømte fjernsynsserien Scener fra et ekteskap. Bergman har laget bortimot en film hver sommer og et teaterstykke hver vinter i omtrent hele sitt voksne liv. Han har altså en unik produksjon. Mange vil nok huske dirrende eller eksplosive scener fra film og fjernsyn, scener som har brent seg inn i hukommelsen vår. Ta for eksempel Jordbærstedet, der den gamle mannen oppsummerer livet sitt mens han stadig får øye på store klokker som mangler visere. Eller det er slektskrøniken og eventyrfortellingen Fanny og Alexander, som også er delvis selvbiografisk.Og vi skal sent glemme serien Den gode viljen, om Bergmans foreldres lykke og ulykke.

Lyd og video-ikon nytt
  • video En av Bergmans hovedtanker kan du høre her: [WM]  


  • Døden

    Hva er viktig når det gjelder Bergmans temaer? All kunst bør dreie seg om ”moraliska problem, etiska problem”,sier han.

    Kanskje er det derfor døden er en hyppig gjest i en rekke av filmene hans. Døden brukes både som effekt og som et sentralt tema. Det blir blant annet sagt at døden hos Bergman i sin tid symboliserte frykten for atomkrigen. Bakgrunnen for hans opptatthet av døden ligger nok i oppveksten som prestesønn med nærhet til liv og død, barndåper og begravelser.

    Mormor viktig

    I selvbiografien "Laterna magica" beskriver Bergman fødselen sin i Uppsala i 1918 som vanskelig og farlig. Moren led av spanskesyken og gutten holdt på å dø av underernæring. Mormoren tok ham da med til sommerhuset i Dalarna hvor hun fant en amme til ham.

    Mormor var også den som møtte ham med ”barsk ømhet og intuitiv forståelse”. Hun snakket mye med ham, tok ham på alvor. Ikke minst elsket hun å gå på kino og den lille Ingmar fikk være med.

    Kometkarriere

    Allerede som tjueseksåring ble Bergman teatersjef ved Halsingborg Stadsteater. På førtitallet kommer de første filmene: "Sommarlek" og "Sommeren med Monica". Og senere: "Sommarnattens leende" som fikk juriens spesialpris i Cannes i 1957. Så følger de tett i tett: "Det syvende sejlet", "Jordbærstedet", "Jomfrukilden", "Så som i et spejl", "Nattverdsgjestene", "Stillheten", "Persona" og så videre.

    På sekstitallet får flere filmer preg av det ødslige landskapet på øya Fårø ved Godtland, som Bergman utvikler et spesielt forhold til. På sekstitallet er han også i noen år sjef for Dramaten i Stockholm.

    Etter en konflikt med svenske skattemyndigheter sier han farvel til Sverige og flytter til Munchen. Konflikten holder nesten på å knuse ham.

    Ansiktet og sjelen

    Bibbi Anderson og Liv Ullmann i Bergman regi.
    sammen med fotograf Sven Nyquist er Bergman berømt for sine langsomme, ja stillestående nærbilder av ansikter, ikke minst kvinneansikter. Her avslører han menneskets psykologi gjennom uttrykk og blikk. Han kartlegger de menneskelige landskapene bak den masken som et ansikt også kan være. Et helt menneskelivs historie kan formidles gjennom denne filmatiske teknikken selvsagt kombinert med førsteklasses skuespillere som han samlet gjennom år og som er blitt hans personlige venner.

    Samtiden - et bakteppe

    Bergman reflekterer det som skjer i samtiden, enten det er den andre verdenskrigen, eksistensialismen, atomangsten eller Vietnamkrigen. Men han har alltid stått fritt i fohold til hendelsene, han har aldri latt seg diktere.

    Opprinnelig var han et spørrende menneske, sier han .Men så oppdaget han at at det var ingen å spørre. Da fant han ut at det ikke lenger var nødvendig å stille spørsmålene.

    Den gamle og døden

    Den aldrende åttitre år gamle Bergman har nylig fått spørsmål om han tror på et liv etter døden. Til tross for prestesønnbakgrunn og med døden som følgesvenn gjennom tiår i filmene, tok han, i sin tid, nemlig avstand fra en fortsettelse etter livets slutt. Gud var ikke der.

    Imidlertid svarte han forsiktig, i et fjernsynsintervju for kort tid siden, at han nå hadde tro på at han skulle få møte sin elskede Ingerid igjen, hans kone gjennom vel tjue år. Han tror på andre virkeligheter, han er ikke redd for å dø.
    - Det skal bli interessant, sier han.

    Av Elisabet Steiro.
    Sånn er livet, NRK P2, 26. november 01


     
     
    SØK

    boks_topp_transparent.gif
    PORTRETTER
    boks_bunn_transparent.gif
    10 SISTE NYHETER

    Copyright NRK © 2001   -  Telefon: 815 65 900  -   E-post: info@nrk.no   -   03.01.2009 18:49