Mor hass Alf:

Prøysen, Julie (1879-1961)

Publisert 06.09.2001 13:56 - Oppdatert 30.11.2001 09:38

Arven fra mor

-Æ det non som glefse åt deg, så glefs te'bars. Du har kjeft du som dom! sa Julie Prøysen når hun rett som det var formante ungene sine om å ta igjen og ikke la seg kue. Alf Prøysen hadde fra moren mange av de saftige, bitende og humoristiske replikkene han lar personene sine slå om seg med i fortellinger, viser og lørdagsstubber.

Fra moren hadde han fått i gave en stolthet som mange av dikterens kvinner legger for dagen. Julie var mer enn et alminnelig stolt menneske. Husmannskjerringa i Prøysen krøp aldri for dem som sto høyere på rangstigen. Og når Alf Prøysen skildrer det dype klasseskillet, urettferdigheten og forskjellsbehandlingen på breibygdene på Hedemarken i årene etter forrige århundreskiftet, er det morens syn han bærer fram.

Julies oppvekst

Julie ble født i 1879, og så lenge hun levde husket hun en kald senvinterdag da hun var seks år gammel.

-Den verste dagen i livet mitt, sa hun på sine gamle dager.
Faren fikk slag og falt om på isen da han var på vei over Mjøsa. Moren så ingen annen utvei enn å gi opp husmannsplassen, og hun måtte ta tjeneste som budeie på en av storgårdene. De seks små jentungene hennes ble satt bort på legd, "en hit og en dit".

- Det var ingen dans på roser. Jeg kom til en gard som het Alm, jeg hadde det ikke så verst. Jeg fikk da mat nok og jeg var pent klæt, skrev Julie Prøysen på sine gamle dager i en beretning til Norsk Folkemuseum.

Dæins for leveti'n

Julie og Olaf ved Præstvægen

Etter konfirmasjonen ble hun tjenestejente på forskjellige garder i Ringsaker.
Den store kjærligheten møtte hun på en "tiøresdæins" en lørdagskveld. Olaf Andreassen var tømmerhogger og storsjarmør og en kløpper på dansegolvet. Han bød opp Julie, "og det vart en dæins for leveti'n," skrev Alf Prøysen senere.

Julies barnebarn og oldebarn, Rolf Ove og Mary Kristine

De giftet seg i 1907, og seks år senere fikk de tilslag på husmannsplassen Prøysen ved Præstvægen. Her vokste fire unger opp, ei jente hadde Julie fra før, jente og gutt fikk hun og Olaf, og i tillegg tok de til seg en gutt som var litt eldre enn Alf.

Julie var stolt av alle barna sine, men forholdet til Alf var helt spesielt. Han var i oppveksten engstelig, redd store dyr og likte best å sitte inne og tegne og skrive. Moren lot Alf være den han var og utvikle seg naturlig, og i hennes nærvær følte yngstegutten seg trygg - og godtatt.
- Hæin lyt få gjøra det som passer for'n, sa Julie.


Av Bjørg Saunes
På livet laus, NRK P2, 9.september 01
Reprise 13.september 01.