Det er merkelig hvordan så mange musikkanmeldere er kritisk til PJ og alltid skal trekke fram tidlig 90-tall. At det beste av PJ kommer fra de første albumene er jeg tildels enig i, at millenium skifte førte PJ inn i en skygge av seg selv er udiskutabelt. Samtidig virker det som mange anmeldere er Nirvanaonanister som fremdeles ikke klarer å slippe taket i den evigvarende krigen om hvilket av de 2 bandene som er grungens numero uno. Grunge representerte på 90tallet det opprøret punken fomidlet tidligere, en sjanger der uavhengighet og opposisjon var sentrale. Derav en relativt ung tilhørerskare.

Og det er etter min mening nettopp det PJ har gjort, gått egne veier i stedet for å følge strømmen som andre sentrale artister fra samme sjanger og periode har gått, men dog har PJ gjort det med blandet hell. Å dra inn Goo Goo Dolls og Timbaland er totalt useriøst fra en musikkanmelder med respekt for seg selv. Backspacer er et variert album som klart har sine oppturer og enkelte ikke like imponerende øyeblikk. Men det er velprodusert, og viser et band med stort repetoar. Albumet fanger om sjangrer som folk/roots, punk og rock med tydelige referanser til gamle storheter.

At grunge-puristene setter kaffen i halsen, blir kvelt og lider en drukningsdød av den grunn må man tåle. Pearl Jam er vel kanskje det eneste bandet som er et levende bevis på hvilken retning grungen har utviklet seg mot. Samtidig er det for tåpelig at pga at et band er definert inn i en sjanger ikke skal kunne utvikle musikken sin i andre retninger enn det som en gang var malen. Alle musikksjangrer utvikler seg stadig i ulike retninger, noe som er uunngåelig om man skal få oppleve ny kvalitetsmusikk.

Albumet er etter min mening det beste siden Yield i 1998, det er dynamisk bygd med en flott variasjon, et behagelig lydbilde og enhver PJ fan vil uansett favoritter fra tidligere utgivelser finne nye favoritter å sette inn på sin best of liste.

Hei!

Ser vi for så vidt er mye enig her; mener allikevel at det Goo Goo Dolls-innspillet mitt er relevant all den stund Pearl Jam på de låtene forsøker (og, etter min mening, ikke klarer helt) å ta tilbake den type grønsjballader som Goo Goo Dolls og desslike tok hevd i mot slutten av 90/starten av 2000-tallet.

Timbaland er naturligvis nevnt (og, som man ser i lenken) som eksempel på hvor galt det kan gå når gamle rockere febrilsk skal forsøke å fornye seg; i dette tilfellet Chris Cornell.

J.

Jeg mener det er og blir feil å kalle Pearl Jam grunge. Ja, de brøt gjennom med et “grunge-aktig” uttrykk akkurat da grungen ble stor, men det er ikke særlig mye grunge å hente på verken Ten eller VS. Pearl Jam har alltid spilt det ujålete og ganske straightforward sjangeren ROCK, (Ref. anmelders hint til amerikansk FM-rock, ikke noe moderne band blir spilt mer på FM-rock stasjoner i USA enn PJ) intet mer intet mindre. Det er ikke grunge bare fordi de har på seg flanellskjorter. Og dette med grunge-purister… Hvis de i det hele tatt finnes, så er de enda færre i tallet enn de som likte den nye Cornell-skiva. Og skulle det finnes såkalte grunge-purister, så er de garantert fullstendig uinteressert i den nye Pearl Jam-skiva. Digga du grunge, kaller du deg ikke grungepurist. Du kaller det en periode hvor det kom forbanna mye bra rock, blant annet fra det nordvestlige USA.

Dersom du sikter til goo goo dolls og dess like da som creed, nickleback osv vil jeg våge å komme med en påstand om at dette er band som i mangel på særegenhet til dels har gjort karrierer på dårlige karaokeversjoner (av blant annet E.Vedders vokal). Min oppfatning er at de kom som en spinoff på slutten av 90tallet nesten som en slags postgrunge bølge i hopetall med liten grad av identitet, der de forsøkte å ta opp tråden da Nirvana ble oppløst og Pearl Jam begynte å famle. At de har ballader som kan fenge viser jo salgstallene, men da er vi vel også tilbake til fmrock og MTV produserte band.
Uansett ville jeg i gledesrus uansett gitt dette albumet terningkast 5 Og er det slik en del utenlandske anmeldere skriver så kan vi vente mer positivt fra PJ, da de skylder George Bush for de svake utgivelsene som har kommet etter 2000

Vel, moosa!
Nå skal ikke jeg begi meg ut på en lang diskusjon på musikksjanger og grunge. At Pearl Jam tilhørte 90tallets grunge er vel ikke så mye å diskutere. At det finnes flere band som kanskje ikke har fått like mye kred er nok en annen diskusjon, Pearl Jam er som Nirvana, Soundgard, Temple of the dog, Alice in Chains, for å nevne noen, synonymt med grunge i et hvert musikkleksikon. I samme forbindelse finner du Ten som et av de mest betydningsfulle album for grungen.

Av de mindre kjente grunge bandene som mother love bone og skin yard som også blir rekne som viktige band fra grungebølgen på 80tallet, finner du fra MLB stone gossard og jeff amet som sammen med matt cameron fra skin yard, som i dag er 3 av medlemne i PJ. Ellers er vel Mark Lanegan en skikkelse som er levnet lite ære gjennom sin tid i Screaming Trees og det samarbeidet han hadde med bl.a. Kurt Cobain, og forøvrig andre egne prosjekter.

Mudhoney må heller ikke glemmes!

Supersonic er bra, men å hevde det er platas beste, blir som å si at Mankind er No Codes beste. Og det sa faktisk P3 i kanskje den mest latterlige PJanmeldelsen ever. (Altså No Code – èn bra låt, Mankind)

No Code er kanskje tidenes.

Backspacer er PJ jevneste siden Vs – gir den 5/6

Just Breathe er som alle andre skriver, veldig Into the Wilidish og langt fra puddelballader som GGD og Nickelback prøver seg på.

Tusen takk for grungehistorieleksjonen, lektor Vedder. Om enn litt unødvendig, det var flere av oss som var til stede på denne tiden.
Jeg er enig i at PJ hører hjemme i den “epoken” som defineres av grunge, og det er også et band med grunge pedigree, som du nevner med Ament og Gossard og Cameron. De havnet automatisk i samme kategori som bandene du nevner på den tiden, og de var til og med i stor grad med å popularisere hele bevegelsen, men nå som vi har fått over 15 år på å sette ting i perspektiv er det jo åpenbart når man hører på Pearl Jam at de ikke er og aldri har vært et grungeband. Hvis du hadde drevet noe så gammeldags som en platebutikk og den platebutikken hadde hatt en så ekstremt detaljert sjangerinndeling at du hadde en egen hylle for “grunge”, ville du satt Pearl Jam på den eller på hyllen for vanlig rock? Selv om jeg skulle sagt meg enig i at de begynte som et grungeband, så er det et stempel som forsvant fra dem omtrent samtidig som selve sjangeren forsvant. Siden det har de iallfall vært et straightforward rockeband, og det er vel en av grunnene til at de er en av de få band fra denne tiden som har holdt på så lenge som de har. Derfor syns jeg grungereferansen i en Pearl Jam anmeldelse i 2009 er helt feilplassert og egentlig begrensende.
Ingen som setter på en ny Pearl Jam plate i 2009 forventer Mother Love Bone eller Green River. Sett på Ten og Soundgardens Badmotorfinger, kanskje den plata som definerer grungesounden best av alle. Det er vanskelig å finne gode argumenter for å sette de to platene i samme sjanger. Rent historisk hører PJ med blant grungebandene, det er åpenbart, men vi har fått den perioden nok på avstand til å tydelig se at de aldri har spilt grunge. Hvis de hadde vært et grungeband, ville de aldri kommet seg forbi 1996. Og det har de jo til de grader.

“men nå som vi har fått over 15 år på å sette ting i perspektiv er det jo åpenbart når man hører på Pearl Jam at de ikke er og aldri har vært et grungeband”

henger ikke helt på greip her moosa…

ser du på arsenal i dag, er det åpenbart at de ikke er og aldri har vært noen boring arsenal..?

grunge er selvsagt en sjanger basert på diverse premisser, men hva/hvem som definerer grunge er opp til hver enkelt.

selv mener jeg State of love and trust og Evenflow er veldig “grungete”, mens f.eks binaural er klinisk fri for grunge-låter…

Pearl Jam ville blitt plassert i grungebåsen. Det er der de hører hjemme. Fordi om jeg har bodd i oslo i 14 år, så er jeg fremdeles bergenser.

og Ærlig talt: Mother Love Bone er slett ikke Grunge! Det har mer til felles med LA-rocken på den tiden. Men Andrew Woods død var kanskje det som skapte grungen? Kickstarta tristessen som fikk utløp i det kreative miljøet som omga han?

Soundgardens Badmotorfinger er også definitivt mer metal enn grunge.

Grunge-sounden finner du hos Mudhoney og bandet som startet ut med å prøve å høres ut som Mudhoney – Nirvana.

Ser ut som vi må være enige om å være uenige her. For meg er Soundgardens Outshined låta som best representerer grunge. Enig med deg når det gjelder Mother Love Bone egentlig, det var anmelder som først nevnte dem som eksempel på “grungepuristenes” halsbrann. Også enig når det gjelder Mudhoney. Men hva de har til felles med Pearl Jam bortsett fra geografi, skjønner jeg ihvertfall ikke.
Rostad, fotballsammenligningen din forstår jeg ikke noe av i det hele tatt, spillestilen til et lag forandrer seg selvsagt med årene med nye trenere og spillere osv. En god fotballmetafor ville være følgende: Et lag fra engelsk tredjediv spiller seg opp i premier league på noen år og holder seg der i 15 år, kanskje de til og med kommer seg til Europa noen år Vil man 15 år etterpå fortsatt omtale dem som et tredjedivisjonslag,eller er de da rett og slett et premier league lag? Pearl Jam har vel gitt ut seks skiver eller noe sånt etter at grungen ble borte. Det er mye flere enn de ga ut mens grunge fortsatt var en sjanger. Da mener jeg at grunge-aspektet ved musikken deres er nesten ubetydelig når man skal beskrive bandet i 2009.

Moosa!

Dersom du ser innlegget jeg startet med er det nettopp det jeg skriver, at PJ til en viss grad har lidd under det evige grunge-stempelet, og det er nok der anmelderens grunge-puritister også kommer inn. Det at det alltid forventes at de skal komme ut med noe som er innenfor normen og kan defineres inn i den korrekte sjangeren.
Jeg er ikke uenig med deg at PJ havner i kategorien rock, og etter min mening er man i alt for stor grad opphengt å sette band i ulike gupperinger. Det er etterhvert blitt så mange kombinasjoner at det blitt noe som bare selvutnevnte musikkeksperter som strør rundt seg i stor grad med slike sjangrer. Eller er det noen som kan gi meg betegnelsen på hva et typisk indiepoprock band er? Kanskje noen ville sagt PJ.

“It’s evolution baby” sang PJ i sangen Do the evolution fra Yeild ablumet.
Det vil nok kunnet være sant å si at den opprinnelige grungen med dagens band er utdød som sjanger. Er vel derfor en del benytter seg av postgrunge begrepet på band som har tydelige referanser til denne perioden. Det jeg ønsket å få frem som poeng (kanskje noe for dårlig), er at musikk er ikke et statisk fenomen, band utvikler musikken sin i ulike retninger, sjangerer kombineres, innspirasjon kommer fra ulike band med ulik bakgrunn. Dette er jo historisk normalt i musikk sjangeren, ellers hadde vel fortsatt Patsy Cline og Rat Pack fremdeles vert radiofavoritter og A-listet.

Javel. Tilbake til albumet! Her snakker vi om et band som har stått fjellstøtt på egne bein i 20 år, og vært premissleverandør for flere generasjoner med musikknerder. På linje med ett par andre band, har jeg fulgt PJ fra begynnelsen, og vært solgt fra første stund. Å måtte sette merkelapp på musikk, er vel bare nødvendig når man ikke har andre gode beskrivelser eller relevante sammenhenger å sette musikken inn i? De har som sagt alltid gått egne veier, og gjør det igjen. Det jeg sliter med på denne platen, er at de er (litt for) umiddelbar og tilgjengelig, som de ikke har vært siden debuten. Det undres jeg over?
Vedder synger som det levende ikonet han er, og de oser av spilleglede, men har som vanlig sine særegne modelleringer, taktskifter, flust med fete gitar licks og masse grooove på forstålige og fengende låter. Lukter det et større kommersielt gjennombrudd? Oppsummeringen blir derfor for min del at albumet er litt for umiddelbart og fengende og pent, men tviler derfor på at det vil vokse noe særlig? Slik som nesten alle andre PJ-plater utfordrer meg. Er redd jeg går fort lei, men håper ikke det! Vil alltid gi PJ en real sjans. Tror de kaprer en haug nye fans, men er samtidig litt usikker på om blod-fansen synes dette er et av de helt store høydepunktene. Er nok enig i fireren, og ser det som en selvfølge at store musikere (les PJ) ikke ser det som noen stor oppgave å repetere seg selv i studio, men heller live, og det mestrer PJ til gangs. Gleder meg allerede til neste PJ konsert med både nye og gamle “grunge” låter.

Så synd at alle anmeldelser og debatter rundt PJ skal bli så fryktelig kjipe. Jeg er stor fan, og på tross av dette har jeg øre til å føle om en låt treffer meg eller ikke. Lytting, dvs gjentatt lytting er det som skal til for å avgjøre om en plate treffer deg eller ikke. Lurer av å til på hvilken hobbyjournalistikk og hvilke premisser som ligger til grunn for en annmeldelse? Liker man ikke et band bør man vell strengt tatt konsentrere seg om å si noe om håndtverket som er nedlagt i skiva. Selv synes jeg skiva er jævlig bra, og den beste siden V.S. Desverre synes jeg B.O’Brian har føkka opp sounden på E. Vedders vokal som har utviklet og forandret seg siden sist han var med å produsere. Finner noen låter som ikke helt gir meg feeling her og de samt produksjon trekker noe ned for min del. Men vil gi plata 5/6. Tror faktisk aversjonene fra en del folk viser at Pearl Jam er et stort betydningsfullt band i rocke historien,.The Who og Stones som aldri har gjort en god låt i mine ører,kunne jeg gjerne dissa, men til tross for det vil jeg jo alikevell gi gutta kredd og lytte til dem i steden for å si nedlatende ting. Til journalisten her: den googoo dolls greia var vell litt drøy? Hør på Immortality og Indifference, så skjønner du hva jeg mener! Tror neppe gutta i googoo tar i mot kred for å ha inspirert PJ ang låttyper PJ har hatt på samtlige av skivene sine. Dvs før googoo ble starta. Hadde du lytta til alle skivene hadde du forstått at det var motsatt, hvis det da ikke stopper i motvilje?
Til alle PJ fans kos dere med ei deilig skive:-)

Hvorfor er dette en kjip debatt? Noe av det beste med en anmeldelse av en ny plate må vel være at det åpnes for å kommentere på det anmelder sier, evt. sette spørsmålstegn ved visse referanser som blir nevnt, slik du bl.a. gjør i ditt innlegg? Vil heller ikke si at det er helt upassende når band som PJ og Alice In Chains kommer med nye plater, at det fører til en debatt om definisjonen av og tilbakeblikk på grunge/90-talls rock. Skjønner ikke hva du mener ville være en “god” debatt om Pearl Jams nye album, bortsett fra at du åpenbart er skikkelig fan og egentlig bare vil høre at plata er bra. Du gir tross alt skiva 5/6 selv om produsenten har “føkka opp” sounden og opptil flere låter ikke gir deg feeling. Det vitner om en mangel på objektivitet som selvsagt er helt akseptabel, er du fan så er du fan. Men å da kritisere anmelder for mangel på nettopp objektivitet, faller på sin egen urimelighet. Syns denne debatten er ganske kul jeg.

Hva var egentlig det Nirvana vs. Pearl Jam-greiene?

Husker ikke at det var så sinnsykt harry å like Pearl Jam. Pearl Jam hadde topp kred da de spilte vinteren etter at Ten hadde kommet på Rockefeller eller Sentrum Scene eller hvor det var. Ingen maste om at de solgt seg ut av noe som helst.

Hvis Cobain en eller annen gang har sagt at PJ var sell out, så OK. Men w.f? Hvorfor skal alle mene det samme som han? Fordi han er dau? Var det sell out å selge plater bare fordi du aldri hadde vært på Sub Pop? Hva var det som var sell out? Høy allsang-faktor? Et band som backer Neil Young med en vokalist som backes av Doors, w.f?

Pearl jam lager trad-amerikansk rock. At de har litt punk i seg og gikk i shorts og flanellskjorter, betyr ikke at de på død og liv må bedømmes etter en eller annen grunge-standard (som er muligens er sell out i seg selv).

Å hevde at pearl Jam er sell out, og holde lite av dem for det, er god gammeldags fjortis bokstenkning.

[...] Ducktails – Killin’ The Vibe feat. Panda Bear & Dent May Pearl Jam - Alive (live) Blidere med årene Hiawata! – Valley Boys Hiawata! i levende bilder Hiawata! – Souls For Rainy Days (live [...]