Nyheter

Bon Iver-venner med oppsiktsvekkende elektronikadebut som gjør skamme på alle fordommer man måtte ha mot AutoTune-vokal.

Det hviler litt for lite substans bak den uimotståelige fasaden på dette svært imøtesette albumet fra indiepopens førsteelskede.

Australsk duo debuterer med et høylytt musikalsk fylleslag av den joviale sorten.

Marinas formelbaserte forsøk på å bli popstjerne er så tilgjort sukkersøtt at man kjenner aspartamet etse gjennom jekslene.

Death Grips’ forvanskede miks av støy og hiphop er en helvetes treningsøkt, men en svært fascinerende en.

…men kjødet er skrøpelig: Jason Pierces sjuende album er en fortvilende miks av det grandiose og det banale.

Erfarent låtskriverknippe samles om softrocken på et fint dobbeltalbum som hadde hatt godt av noe mer tempo og variasjon.

Norske Swedens debutplate er både sjangernostalgisk hyggelig og melodisk fortreffelig.

Port of Morrow er den hittil glatteste The Shins-utgivelsen. Det kler James Mercers nennsomme popteft utmerket.

Alt-country-ringrever med respektfull og uspennende tolkning av Woody Guthries tekster.

En av verdens beste poptekstforfattere snur en ti år lang nedadgående trend.

Sure, halvgamle fyrer lager tøylesløs, grumsete garasjerock. Topp stemning!

Attack On Memory er et komplekst, styggvakkert og befriende ukonvensjonelt rockalbum fra et musikalsk geni i galopperende utvikling.

Skinnende singler og kledelig leken lyddrakt gjør at Laleh endelig vil få det store publikummet hun fortjener.

She & Hims juleplate er sure oppstøt av forlengst fordøyd materie.

Laura Veirs foretar et dypdykk i den barnevennlige delen av den amerikanske folk-tradisjonen, mest til glede for mor og far.

Deerhunter-frontmann bringer soloprosjektet sitt fra lekegrinden inn i de voksnes rekker.

Real Estates søvnige nye popalbum er et av årets fineste så langt.

Casiokids andre ordentlige album er like lekent som det er nyansert.

Fortsatt bedre live enn på plate, men Katzenjammer nærmer seg.

Medlemmer fra tre viktige nittitallsband forenes i en gruppe som er langt mer gøy enn viktig.

En av USAs best bevarte countryrockhemmeligheter forsøker å erobre et stort publikum med sitt sjette album. Og det skal de få lov til.

Girls forsyner seg nok en gang friskt fra musikkhistorien, denne gang med mindre sjarme enn på debuten.

New York-band graver seg dypere ned i den intrikate nittitallsrockballasten og dukker opp igjen mer kompleks og omfangsrik enn noen gang.

Zach Condons Beirut fortsetter å levere rikt orkestrert, melankolsk vellyd, selv om låtmaterialet oppleves som litt for flyktig.

Appellerende miks av støyrock og klassisk, amerikansk singer-songwriter-håndverk gjør Slave Ambient til et album å regne med når høstmørket banker på døren.

These New Puritans gir ikke ved dørene på Hoves til nå mest krevende konsert; det ble en messende studie i monotoni som man enten elsket eller ikke kom inn i.

Dårlig lyd og slett vokal hindret Kasabian fra å skape magi på en regnfull Hovescene.

De australske platedebutantene går ikke rundt krauten når deres hypnotiserende psykedelia treffer Hoves minste scene.

Jimmy Eat Worlds hitparade på Hove viser hvor bra lettfattelig collegerock kan være på sitt mest utadvendte.

Et av Norges mest kompromissløse instrumentalband utvider besetningen og synsfeltet, og resultatet er en oppvisning i teknisk brutalitet.

Spennende briter finner sin egen nisje på debutalbumet, som mest av alt høres ut som om en sjømann på femdagersfylla synger karaoke over Mogwai-låter.

Med hjelp av stjerneprodusent Mark Ronson har Black Lips tatt sin balstyrige peyote-pop til nye høyder.

Syv utgivelser ut i karrieren er endelig Death Cab For Cutie komfortable i albumformatet.

Et av nittitallets mest villstyrige popband gjenoppstår for å spille eksklusiv konsert på årets Øyafestival. Lydverket-anmelder Jørgen Hegstad gir deg ti gode grunner til å glede deg.