Bli hos oss, Alexander!

SE OGSÅ:

Vi så "En sporvogn til begjær" på Nationaltheatret   Alexander regisserte også "Brødrene Løvehjerte"

ALT OM:

Ales Ree

Av Ales Ree

Som nasjon tror jeg vi kan leve med at vår ungkar ikke er like attraktiv som svenskenes ungkar, og at de svenske jentene danker ut de norske i reality-serien "Ungkaren".

Men å la svenskene stjele vårt store teaterregissørhåp er som å mørklegge Norge og gi den eneste lommelykten til Stein Winge. Kan ikke Alexander Mørk-Eidem bli i landet? Værsåsnill?

Ane Dahl Torp kunne godt tatt affære når vi er i ferd med å miste vårt store teaterregissørhåp til Sverige. Fotofikling: Ingrid Sande Larsen

Gull av gråstein

Alt Alexander Mørk-Eidem tar i blir til gull og edelstener. Han får selv den mest gjennomspilte og uttværede dramatikken til å virke frisk og dagsaktuell, han får matleie skuespillere til å skinne og rutinepregede scenografer til å tenke helt nye tanker.

Men nå har han forlatt landet, bosatt seg i Stockholm, og skal bruke talentet sitt på svenskene som besøker Dramaten og Stockholms Stadsteater. Urettferdig.

Hvor var de vakre norske kvinnene?

Jeg hører emigrasjonen skjer på grunn av en kvinne, en vakker svensk skuespillerinne. Er det helt urimelig å hevde at norske vakre skuespillerinner burde kjent sin besøkelsestid, og gjort en innsats for kulturnasjonen Norge? Hvor var Laila Goody, Ane Dahl Torp, Pia Tjelta og Petronella Barker da vi trengte dem?

Det minste vi kan gjøre er å rette et folkekrav mot norske teatersjefer om at de sørger for å få ham til å regissere minimum to oppsetninger årlig i gamlelandet.

Hildegun Riise bandasjerer hodet til Nicolai Cleve Broch i Det Norske Teatrets uendelig vakre oppsetning av "Måken".

Tre uforglemmelige Mørk-Eidem-øyeblikk

1)Jeg kommer aldri aldri til å glemme Anne Marit Jacobsens Eartha Kitt-sang, iført trang leoparddrakt mens hun rullet dampende rundt på et bord. Dette skjedde i en slags Mozart/Moliere/Mørk-Eidem-variant av Don Juan ("Don Juan – et nachspiel") på Torshovteatret i 2000.

2) Det er heller ikke lett å glemme en naken Kai Remlov som lunter rundt som velvillig men håpløs pappa i "Flammefjes" av Marius von Mayenburg på Nationaltheatrets Amfiscene i 2001. Her var også scenografien genial, hatten av for Erlend Birkelands "titteskapsleilighet".

3) Nå sist - den bunnløst triste og uendelig vakre oppsetningen av "Måken" på Det Norske Teatret nå i høst. Uforglemmelig på grunn av Arvo Pärt, Hildegun Riise og at jeg gråt på slutten.