Hudfarge til begjær og til besvær

Påskebrun nordmann

God morgen, og vel overstått.

I denne institusjonen (altså NRK) raste det for en tid siden en større diskusjon om hvorledes man kan eller bør benevne et menneske med annen hudfarge enn gusten-rosa.

"Neger" er som vi vet en betegnelse intet skikkelig menneske har brukt siden lille svarte Sambos dager. "Sydlansk" er noe min grandtante brukte som betegnelse på sitrusfrukter.

Uheldige assosiasjoner

"Fremmedkulturell" er det brødrene Danielsen og Vidar Kleppe sier, og man bør ikke ha felles vokabular med dem. "Mørkhudet" smaker det middelalder av, og "svart" minner om skosmøring.
Dessuten trenger det bare et aldri så lite –ing i enden for å bli en stinkende mudderpøl av et ord som hører til på slaveriets bommulsmarker.

Fargeforvirring

Dette er en diskusjon som tipper på kanten mellom det meget viktige og det nesten litt komiske. Problemet er at vi til tider kan ha behov for et slikt begrep. Men nær sagt uansett hva vi velger, vil selve ordet bli besmittet av historiens mange forbrytelser.

Pussig nok, og på en dag som dette er det nesten plagsomt synlig: Aldri var det oppe i diskusjonen å gripe til det mest naturlige av alle de mulige betegnelser. Det har rett og slett aldri vært på tale å kalle spaden for en spade.

Naturlig brun

Holder man seg til fargepaletten – og jeg er den første til å innrømme at det er et dumt sted å begynne, men gjør man det likevel, så må man vedgå at det rett og slett ikke finnes gule mennesker. Ikke rødhuder heller. Ikke engang svarte, uansett hva vår barndoms bøker måtte fortelle oss.

Derimot er det mulig å si om et menneske – eller rettere sagt om de aller fleste mennesker her i verden - at de er brunere i huden enn gjennomsnittsnordmannen. Nordmenn er bleikere enn de aller fleste andre.

Ikke for hvem som helst

Så hvorfor hører vi aldri betegnelsen "Han er brun" brukt på den lokale frukt- og grønt-handleren eller imamen?

Vi kjenner svaret. Akkurat det ordet trenger vi nemlig til noe helt annet. Det er alt for verdifullt, det er i bruk for å signalisere status på første dag etter påske, det skal skille de sunne og rike og selvfornøyde og skiløpende nordmenn fra hjemmesitterne.

Kostbar brunfarge

Å være brun tredje påskedag er en del av noe veldig fint noe, som vi betaler masse penger for, det er noe kosmetikkindustrien og solstudiene spekulerer i, det er et statussymbol. Kan skjønne vi ikke kan bruke betegnelsen på mennesker som har fått det gratis.

Hudfarge -status eller belastning?

Brunhet er i det hele tatt bare fint og beundringsverdig dersom det er naturstridig. Akkurat som tynnhet. Det skal liksom være sexy, men bare hvis det ikke har noe å gjøre med at man har lite mat. Derfor kaller vi det ikke ved sine rette navn, nemlig "mager" eller "underærnært", vi sier slank. Mager er det de andre som er, de fattige.

Slik holder vi ordene våre opp som skjold, som smykker.

Det skal ikke mer enn en drøy uke på Hafjell til, før en fondsmekler fra Bygdø får en hudfarge som gjør at han kunne blitt medarbeider i Radio Jalla eller grønnsakshandler i Tøyengata hva dag som helst.

Men det er likevel av den største viktighet å signalisere at mens denne fargen er et statussymbol for den ene, er det en belastning for den andre. Derfor er det ikke et spørsmål om pigment, men om makt, når vi ikke gir fra oss det fine, brune ordet.

Gratulerer med påskefargen folkens. Også om den er medfødt.

Av Anders Heger
Kulturbeitet 17.april 2001