Hvorfor legger påskeharen egg?

En gang for så lenge siden at tiden hverken hadde navn eller tall på seg, levde det i følge legendene en liten fugl, og fuglens navn var Lepus.

Den fløy bare nogenlunde rolig rundt mellom trærne, for i den samme skogen herjet en vill og uregjerlig jeger, en mann som hadde satt seg fore, allerede i denne begynnelsens tidsalder, å utrydde alle dyreslag på jorden.

Dette var selvfølgelig å overvurdere sine egne evner en smule, menn med våpen har det for vane. Som vi vet, måtte det noen tusen år med utviklingshistorie og noen hundre år med industrialisme til før vi kan ane at hans prosjekt nærmer seg oppfyllelse. I våre dager tar vi som kjent rotta på noe sånt som et par arter om dagen, men det er en avsporing.

Påskegudinnen trår til

Vi har altså den stakkars fuglen og den fæle jegeren, som forøvrig het Orion, og ganske riktig er han med beltet.

Og så har vi, som seg hør og bør, en gudinne. Vårens gudinne, Ostara, som har gitt navn til påsken, easter, på opptil flere europeiske språk, og med henne begynner vi omsider å nærme oss det dagsaktuelle.

For den vesle fuglen gikk til gudinnen og ba så nådig om å få være noe annet enn fugl, noe som lettere kunne unslippe jegerens vrede og unngå hans oppmerksomhet. Hun ble bønnhørt. Hun ble til en hare, og vennet seg visstnok til sitt nye tilværelse på en grei måte, sprang rundt på harers vis og gjorde hareting.

En annerledes hare

Bare en ting savnet hun. Gleden ved å legge egg. Og nok en gang fikk hun sine bønner oppfylt. En gang om året, når vårgudinnen hersket, skulle hun få lov.

Og herfra, fra den vesle skuggredde fuglen, kommer altså en av de triveligste og mest ubegripelige greiene i påsken, ideen om påskeharen og påskeeggene. Fortellingen er vakker nok, om vi velger å se bort fra det underlige i at haren, som ellers likner på fetter kanin i det at den virker såre tilfreds, og vel så det, med sin forplantningsmetode, skulle foretrekke noe såpass sedat som egglegging. Men kanhende er det ikke så dumt.

Gresset er alltid grønnere...

Vi kjenner oss i alle fall igjen i den. Først er man noe, for eksempel småfugl eller revisor eller assistent på tiltakskontoret eller noe annet som i og for seg er helt greit. Skjær i sjøen og jegere i skogen er det alltid, og så ønsker man seg altså at man var en annen. Hadde en annen pels, et annet liv, andre venner og andre vaner.

Nå er det selvfølgelig ikke alle som er på fornavn med gudinnene, men sett at vi var det, og fikk det som vi ville? Da hadde vi sittet der, med harens - såvidt jeg forstår - ekstraordinære seksualliv for eksempel, og når alt kom til alt, kanhende ønsket oss tilbake til redebyggerens rolige liv.

Slik ligger det en mytisk-mytologisk beretning om mannens midtlivskrise i bunnen av fortellingen om påskeharen, og den er i alle fall mer spennende enn lørdagsbilaget i Dagbladet, som nå for tiden stort sett handler om slikt.

Bare for kort tid siden kunne man der lese - nok en gang - om en hjerneforsker som hadde fastslått at menn var mer promiskuøse enn kvinner. Rent bortsett fra at dette ganske åpenbart er en matematisk umulighet, noe en hvilken som helst åttendeklassing med kalkulator er i stand til å fastslå. Er vi kommet bort fra historien om påskeharen? Slett ikke.

Haren beseirer Orion

En hare som legger egg har nemlig på sett og vis skaffet seg det beste fra begge verdener, i våre dager dreier det seg til alt overmål om sjokoladeegg, hvilket selvfølgelig gjør både ruging og klekking og oppdragelse og for tidlig skolestart til rent teoretiske størrelser.

Historien vet også å fortelle at den vesle eggleggeren benyttet sitt nyvunnene langørete liv til en stor og vakker pasifistisk handling; først i pels kunne hun nemlig oppta kampen mot mannen med klubben, jegeren Orion. Hun sprang i beina på ham og forvirret hundene hans og fikk til slutt hentet et lite dyr som kunne ta knekken på ham, det eneste han fryktet, nemlig skorpionen.

Slik sett er det en fortelling om de myke verdiers seier over krigerne, som skjuler seg bak sjokoladeeggene. Og det er i grunnen en påskemoral så god som noen.

Av Anders Heger
Kulturbeitet, NRK P2, 10. april 2001