Politikkens Grand Prix

Nå kan vi angre, nå.
Alle vi som ikke fikk hørt Bill Clinton snakke i Oslo. Jeg leser i avisa at man til slutt måtte gi bort billetter. Slik at ikke forestillingen, der den som engang var Norges største sjarmtroll intervjuet den som engang var verdens mektigste politiker, skulle bli møtt av halvtomme benkerader.

To uker i Syden

Et bedre alternativ?

Det skulle nemlig tatt seg ut. Det ville fått hele forestillingen til å se ut som noe likegyldig som lot som om det var noe vesentlig. Og ingenting kan være mer misforstått. Her skal jeg øyeblikkelig komme med en begeistret og selvfornøyd innrømmelse: Jeg har sett invitasjonen. Jeg føler derfor at jeg sitter inne med noe av forklaringen på den absurde situasjon som oppsto: At man faktisk ikke klarte å finne så mange som 1400 nordmenn som var villig til å betale en pris tilsvarende to uker i Syden, for å tilbringe en formiddag i Oslo Konserthus

De få utvalgte

Oftere enn vi setter pris på?

Det var en riktig fancy liten sak, der de lykkelige få allerede på konvolutten, og siden tre ganger på selve invitasjonen, ble forsikret om at det var personlig, at man er utvalgt, og at man var usedvanlig heldig.

Jeg har ikke følt meg så eksklusiv siden Det-Beste-lotterienes tid.

Her skulle man altså, for skarve åtte tusen norske kroner, få anledning til å møte opp klokka ti, vente i halvannen time, for så å kunne høre selveste Ingebrigt Steen Jensen snakke om kommunikasjon. Nå kan man selvfølgelig innvende at akkurat det å høre Steen-Jensen snakke om kommunikasjon er noe man kan oppleve nærmest ubedt for tiden, og det endatil oftere enn man kanskje setter pris på.

Verdenskriger og joggesko

Men så er det da også forfriskninger i pausen. Og etter pausen var det, i følge invitasjonen, tid for Bellona Leder Frederic Hauge. Akkurat slik, ja: Tidsriktig skrevet med mellomrom mellom "Bellona" og "leder". For et seminar som bærer navnet "Communication and leadership", hadde det sikkert vært en fordel å beherske kommunikasjon godt nok til at man kjente rettskrivningsreglene, men skitt la gå. Alt det vesentligste skjer jo på engelsk likevel.

På omslaget er sitater fra Nokia og Nike klippet sammen med sitater fra Winston Churchill og John F. Kennedy. På den måten får man krystallklart fram hva man mener: Det er ikke så viktig om man fører verdenskriger eller selger joggesko. Det viktigste er at det er godt sagt.

Keiserens nye klær

Grand Prix

Norske næringslivsledere kan sikkert lære å kommunisere – eller snakke, som det også heter – i løpet av en halvtime med Clinton. Riktignok klarte han ikke å lære visepresidenten sin det på åtte år, men dengang hadde han ikke Steen-Jensen til hjelp heller. Og alle tilhørerene vil si at det hele var utbytterikt.

Det er nemlig lærdommen fra konfeksjonsindustrien rundt en viss keiser i sin tid. Den som etterpå vedgår at han var naken, innrømmer samtidig at man selv er en pompøs dust, villig til å betale to ukelønner for ingenting.

Politikkens Grand Prix

Plattheter i fiks innpakning

Hele Clinton-jippoet har en beklemmende likhet med siste ukes andre store mediehendelse. Masse styr og forhåndsannonsering, opphausing til verdensomspennende interesse - og så viser det seg at det er dårlige plattheter til høy pris, i fiks innpakning. Altså politikkens svar på Melodi Grand Prix.

Og tilbake står en forsamling nøye utplukkede ledere og nøkkelpersoner, som det heter i invitasjonen, og tusler hjem som en annen Haldor. Fattigere på alt, bortsett fra innsikt i hvordan man selger ingenting for god betaling.

Av Anders Heger
Kulturbeitet, NRK P2, 15. mai 2001
Bearbeidet for nett av Tori Skrede