Big Brother - større enn valget

Pål Trælvik fikk trøbbel med jobben som adm.dir. i TVNorge

Det er viktig for meg, allerede her, allerede nå, å signalisere at jeg synes dette er dustete. Ellers kunne jeg nemlig risikere at folk begynte å tvile på at jeg var intelligent, troverdig og kulturell.

Noe de andre holder på med

Alle offentlige samtaler om møkkafjernsyn starter med at man tar avstand fra det. Det er noe de andre holder på med, en syssel for sumpen fra folkedypet – avisskribenter og radiokommentatorer betrakter det høylydt nedlatende, de holder det i hånden slik man holder den gugga som har tettet badesluket, mens man sier: Jaha - og hva kan så dette være, da?

TV-Norge opplyste at det kom inn 2,7 millioner stemmer til finalen. Det er mer enn valgoppslutningen her i landet. Det betyr at nordmenn er mer opptatt av hvem som er den minst uinteressante drittsekken noen har sperret inne i et klønet møblert hus – enn de er i hvem som skal sitte ved kongens bord og forvalte fremtiden.

Typisk norsk å være kikker

Det leser jeg i et begeistret dobbeltoppslag i Dagbladet – som selvfølgelig og med nødvendighet har sikret seg med en kritisk enspalter på siden. Der står det, som seg hør og bør, at om vi har lært noe som helst de siste hundre dagene, så er det at det er typisk norsk å være kikker.

Sånt er vi jo mot. Og det er sikkert for å anskueliggjøre hvor forkastelig det hele er, at avisa ledsager analysen med en reportasje skrevet av ikke mindre enn fire journalister, med sju bilder, samt hele forsiden, og et par snasne sex-antydninger.

Like harry som Vidar Kleppe

Stort bedre kan det ikke gjøres. Ikke-saken er blitt kjempeoppslag, Dagbladet tjener mer enn Lars-Joakim, og har samtidig fått gjort det klart at skikkelige intellektuelle synes det hele er omtrent like harry som Vidar Kleppes jakke. Man kan nemlig godt snakke, til og med snakke mye og begeistret, om noe man forakter, bare man gjør det passende nedlatende.

Intellektuelle reserverer den seriøse tonen og de u-ironiske innfallsvinklene for ting verd å ta alvorlig. Det ser vi i samme dagblad, på samme forside som en seiersberuset Arve Juritzen sprer om seg med millionsjekker og blomsterbuketter.

Noe for de hippe

Det står i livsstilsseksjonen, som altså er forbeholdt de unge, urbane, langt-fra-dusinvare-folkelige, de som hever seg så høyt over alt som har med TV-Norge å gjøre at de ser på det, hver dag, men bare fordi det er en ironisk sidekommentar til samfunnets store meningsløshet.

Her, mellom kryptiske techno-band-anmeldelser og annonser så hippe at de ser ut som kunst, finner vi eksempler på hva vi kan være opptatt av. Uten å få et ødeleggende bygde-tulling-stempel i panna sammen med resten av Norges alminnelige befolkning.

Pulverisert japansk havreddik til bruk i Wasabisaus

Jeg siterer:

”Alarm!” Det er altså skikkelig oppsiktsvekkende greier dette. Jeg siterer videre: ”Sushibølgen er over. Nå er det risottoballer med soya og ingefærgele til sesampanert tunfisk med wasabisaus som gjelder.” Og så videre, en full avisside.

Ingen kommentar

Slike reportasjer slipper selvfølgelig unna uten moralistiske og bekymrede sidekommentarer fra redaksjonen. Så vil de da aldri få 2,7 millioner folkestemmer heller.

Enda det i grunnen kan være knekkende likegyldig om man er urbanistisk fjollet – slik eliten er det, eller TV-Norge fjollet, som folket.

Lykke til med wasabisausen folkens.


Anders Heger
Kulturbeitet, NRK P2, 5. juni 2001