La oss slippe Hamsuns gate!

Knut Hamsuns gate? La oss endelig håpe vi slipper det.

Om hundre år er allting glemt, sa Knut Hamsun. I 1946. Og han tilføyde: "Da er riksadvokaten glemt, og da er jeg glemt".

Lynende retorikk

Det er ikke sutrende tale fra en døv gammel surrebukk under landssvikoppgjøret. Det er lynende retorikk fra en skarp hjerne. Hamsun vet, og han vet at tilhørene vet, at riksadvokaten er på full fart inn i glemselen straks prosedyren er avsluttet. Mens hans eget navn kommer til å leve så lenge norsk språk blir lest.
Mindre kan det nemlig ikke sies.

Grunn til skepsis

Selv er jeg blant de millionene som uten å nøle vil tilskrive mannen noen av mitt livs største øyeblikk blant bokstavene. Norsk prosa har aldri sett noe større, og kommer antakligvis aldri til å se det igjen. Så diger er forfatteren Knut Hamsun, at det er vanskelig å gi ham det format han fortjener.

Nettopp derfor er det grunn til bli skeptisk når en gruppe mennesker nå vil trekke ham inn i varmen. Altså ikke den litterære varme, der han selv er et bål og en vulkan. Men den vesle og koselige og ufarlige lunkenhet som hersker på byens veikontorer.

Trenger ikke anerkjennelse

Det er på tide å anerkjenne ham, sier man. La oss gi ham en vei. Som om Knut Hamsun trengte anerkjennelse. I virkeligheten er det man sier: Det er på tide å glemme ham nå. Han kan trekkes ned på gateplan.

Gater og torg verden over er befolket av de underligste figurer, glemte generaler, parkerte politiske middelhavsfarere, lyrikere som ikke rekker Hamsun til støvlesnutene på en dårlig dag. Hovedstadens ubestridte hjerte og sentrum, den viktigste plass i landet, Egertorget, er oppkalt etter en ølbrygger hvis bidrag til historien var at han eide Karl Johans gate 20. Passende selskap det, for forfatteren som gikk over plassen og sultet for en hundre års tid siden.

Dumt, det der med jødene

Det er tilfeldigheter og politikk som gir byene sine navn – ikke kunstnerisk vurdering. Og bra er det. Knut Hamsuns gate er vanskelig, fordi Knut Hamsun er vanskelig. Han sa og gjorde ting vi ikke likte. Ikke da, og ikke nå. Ikke engang om hundre år, får vi håpe.

Nå vet vi at det er flere måter å forholde seg til slikt på. Man kan overse det, glemme det, snakke om noe annet og håpe det går over. Man kan si; det var dumt det med jødene og Hitler og Goebbels og alt det der. Men det var steika fine bøker du laget underveis.

Senil gammel mann

Dette er ikke respekt. Det er slikt man behandler en senil, men elsket gammel onkel. Man veksler blikk over hans hode når han rører med generasjonene og tror at bestemor er i live ennå. Man lar ham holde på, i kjærlighet til alt det andre han var en gang, dengang hjernen virket. Han kan si hva som helst, gjøre hva som helst, oppføre seg hvordan som helst, og man tilgir ham alt. Fordi han ikke kan tas alvorlig lenger.

Det er det som vil skje, når vi setter en strek over dette litt leie – at vår største dikter var krigsforbryter og rasist. Det er ikke å ta forfatteren alvorlig, det er å redusere mennesket.

Blind smisking

Det er ingen grunn til å "rehabilitere" Knut Hamsun, og det har det heller aldri vært. Han er habil så det holder. Han var stor i 1910, i 1940, i 1945 og i dag – hans storhet kan gjenfinnes nær sagt i hver bokhylle i dette landet. Han var stor da han skrev "Sult", og han var stor da han skrev Hitlers nekrolog. Selv hans forbrytelser var store, og det har vi ingen rett til å ta fra ham.

De som nå vil redusere Hamsun til en hvilkensomhelst bryggerier Eger, hvis små og store feil vi trygt kan overse, fordi de ingen rolle spilte, fordi hele mannen betyr null og niks for oss - disse menneskene gjør ikke Hamsun rett. Omsider – de gjør ham blodig urett.

De veksler sin respekt for forfatteren inn i blind og uforpliktende smisking for mannen – omtrent det verste som kan skje en forfatter, og milevidt fra Hamsuns eget ståsted. Det minner betenkelig om det gamle ord: "En dverg, på en kjempes skuldre, ser lenger enn kjempen. Men en lus i hans hår ser ingenting."


Av Anders Heger
Kulturbeitet, NRK P2, 8. november 2001