15. Institusjonsteori basert på marxisme

– Jeg tror vårt forhold til marxismen kan sammenliknes med noe dekonstruksjonisten Paul de Man sier om Hegel: ”Vi er alle hegelianere – og til og med temmelig ortodokse, bare uten å vite det”, sier Arild Linneberg.

- På samme måte tror jeg man kan si at vi, uten å vite det, er marxister alle sammen. Grunnleggende ideer fra den marxistiske økonomiske teorien har gått inn i den allmenne tenkemåten. Jeg nevnte forestillingen om bruk-og-kast-mentalitet. Vi har også denne tredelingen i produsent-produkt-konsument eller avsender-budskap-mottaker. Å forstå dette i en samfunnsmessig sammenheng er en tanke som springer ut fra marxismen.

Ikke mulig å komme utenom

- Er det noen spesifikke teorier som mer eksplisitt viderefører marxismen?

- Innenfor nyere litteraturteori har vi en retning vi kaller for institusjonsteori, dvs. teorier om kunsten som en institusjon i samfunnet, som dypest sett er basert på et marxistisk idégrunnlag.

Hvis man for eksempel vil forstå litteraturens funksjon i Norge i dag, kommer man ikke utenom en analyse av den litterære institusjonen. Vi befinner oss i et samfunn hvor litteraturen er sterkt institusjonalisert: På produksjonssiden har vi forfatterne, men også forlag og et stort institusjonelt rammeverk med statlig innkjøpsordning og andre støtteordninger rundt forfatterne og forlagene. Tar du ikke det med i betraktningen, forstår du ikke hvordan et verk blir til.

Det ferdige verket selges på et marked. Hvordan boken blir mottatt på markedet, er avgjørende for vurderingen av verket og for definisjonen av hva som er god og dårlig litteratur. Kritikken kommer inn på konsumentsiden, som et formidlende ledd mellom varen og mottakeren.

Alt dette er det utviklet gode teorier om, som preger all fornuftig forståelse av spørsmålet om kunsten i samfunnet i dag. Når vi snakker om kunsten i samfunnet snakker vi derfor oftest som temmelig ortodokse marxister – men kanskje uten å vite det.